Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har en venn av meg som jeg har en ivrig diskusjon med.
Det gjelder den sjamanistiske veien, og hvordan vi kommer dit vi er.
Han synes at sjamanismen er for "tung"for å leve igjennom, at man ikke trenger
å gå gjennom egne ting før man behandler andre.
Diskusjonen går mye ut på at jeg mener man skal ha vært gjennom deler av det men sliter med, for hvis ikke har men ikke den innsikt eller kunnskap som kreves av en healer/sjaman.


Hvordan kan man bare stenge av?
Jeg skjønner ikke helt den der, jo dypere man får forløst tidligere traumer jo dypere kommer kunnskap og glede.
I hvertfall har det vært min erfaring.
Han vil svært gjerne bli en sjaman, men vil hoppe over veien..

Jeg er oppgitt, hadde lyst å sende han på Saivo, men neida, han trenger ikke det -
så da gjør han vel ikke det? sukk (ironi altså )
Noen som kan komme til meg - for jeg trenger flere argumenter, diskusjonen har pågått en stund

kanskje han ikke har så lyst å kjenne på det som er vondt? Kanskje det er noe inni ham som ikke ønsker å gå inn der. En så sterk motstand har vel ofte med frykt å gjøre tror du ikke. Som klienter som kommer og du ser hvor skoen trykker, men de er ikke klar for å se det selv ennå. Ofte kommer det litt etter litt, erkjennelsen. Du får prøve å sende gode tanker til ham og fortelle ham hvor stort utbytte du har hatt av å arbeide med deg selv, hvor sterk du har blitt. Kanskje han kommer etter? Det er mye som skjer nå i disse dager av sterke forløsninger. Ha respekt for hans syn og se at motstand ofte handler om noe annet enn motstanden. Kanskje du trigger ham? Hvm vil kjenne på det som er vondt? Men idet man begynner å heale, kommer jo smertene i det du ikke har bearbeidet selv opp. Det er jo det tunge med å gå den spirituelle veien, at du er nødt til å gå inn i deg selv enten du vil det eller ikke. Lyset viser også skyggene. Men kanskje de som åpner opp ikke trenger å vite alt det. Da kan det virke veldig skremmende..
Send kjærlighet til ham du og gi ham en klem. Er det noe i deg han viser også? Siden det blir diskusjoner av det? Alt vi møter er også et speil av oss på et plan. Lykke til:)

Han er en av mine beste venner. Jeg har kjent han lenge, og vet at han ikke vil inn i det som er vondt, han vil ikke se hvordan jeg forandret meg.

Han får min ubegrensede kjærlighet, den er også ubetinget fordi han er min venn.
Når han healer står han utenfor seg selv - for å slippe å kjenne på det som er vondt.

Hvordan kan man da hjelpe andre?
Han har jobber med elever på høgskolen, så han er utrolig dyktig.

Det er ikke alt vi blir enige om, og dette er ett av de punktene..
Jeg tenker som så at både de han healer, og de som kommer for hjelp har noe å lære, men hvor langt skal det gå?

Såra healar med væskande sår....?
Kanskje  er det slik,kanskje er det ikkje?
Carl Jung har fundert på dette,og anser situasjonen som potensiellt farleg.
http://en.wikipedia.org/wiki/Wounded_healer

Så fins det visstnok retningar der ein i motsetning seier at healaren vert heala av å heale andre med same type sår.
Dette er noko eg stadig lurer på.
Men ein treng vel ikkje tvingast på Saivo?

Eg tvinger han ikke, eg bare sa at han burde, at han nok ville ha utbytte av det...
Takk for tilbakemld.

Det er vel litt individuelt det der tenker jeg. Stien man finner som passer godt for en selv, passer nødvendigvis ikke for alle...

Fagerhjul

Veiene er individuelle er helt klart.
Det jeg ønsker for han er at han skal få det best mulig, og mye bedre en pr i dag,
for hans mareritt forfølger han stadig, de kommer tilbake fortere enn han greier å hoppe over..

Sjamanismen handler om å ta grep om eget liv, så kan man ta grep om andres liv,
det er faktisk en grei leveregel om man går på den sjamanistiske veien eller ikke.
Å kunne ivareta egne behov når omveltningene skifter raskt er en del av det å kunne ha ett godt liv.

Hvordan skal kan kunne greie å ivareta andre, når han ikke ivaretar seg selv?

Eit sitat frå ein artikkel igjen(beklager at eg ikkje tenkte det ut på ny sjølv ):

www.evolvingdoor.ca/miscarticles/chironsplit.htm
"The counselling field is a prime example of this and is full of the “walking wounded” — people who come from dysfunctional backgrounds who want to help others. Many have done only minimal work on their own issues and inadvertently dump those issues into the laps of their clients. If this is to be avoided, it is essential to do one’s own work and to keep doing it. Whether it’s psychological, spiritual or physical healing, we can hardly lead others effectively into what is unknown territory for us. Even if you find that a certain technique, approach or perspective doesn’t work for you, personally, you’re merely going through theoretical motions if you haven’t at least explored the territory through your own healing process.

And yet, helping others to explore those territories can be an essential way to bring healing to our own Chiron wounds. Simply being around the healing energy, and being a channel for it, can help to keep us focused on a healing direction. This can help us resist the gravitational pull of the destructive nature of the wound. “You teach best what you most need to learn,” wrote Richard Bach. Provided we don’t get stuck in believing that if we merely help others with their “stuff” then we’re therefore working on our own, the experience of being a resource for others can create an almost magical effect for us, by which  resonance vibrates with similar resonance, like a tuning fork humming in sync with a guitar string. "

Det var vel utsagn som dette eg tenkte på med det eg skreiv over.Berre for å klare opp.Håpar eg redda meg.

jeg har ikke så mye erfaring i veien ennå, er ganske fersk, men jeg mener at man MÅ ta veien for å kunne nyte av fruktene det gir seinere. det er som å få en unge født inn i rikdom, rik er han, men han vil aldri kjenne gleden av å ha nådd en slik rikdom. dessuten lærer man en viss ydmykhet på veien mot sjaman.

det er min mening iallefall

Det sies at en sjaman er en såret healer, som har healet (ihvertfall endel) av sine sår.

Hvis han vil bli sjaman, må han jobbe med sjamanteknikker....
så kanskje heales sårene underveis, om han har det som intensjon eller ikke?
Så vil jo tiden vise om han blir en.

Det er jo noe som heter "fake it till you make it"
Og de som kommer til en som ikke tør å kjenne på egne sår,
er vel de som er de rette for ham å jobbe med?
Er det ikke sånn at det er en gjensidighet i healing uansett?
Men ser helt klart problematikken her...

Veien til å bli en sjaman kan være så forskjellig.
Og vi har alle våre frie valg..

Jeg er helt enig i at veien til å bli sjaman er forskjellig fra menneske til menneske, og at det skal respekteres.
Hvis man blir bevisst på sine sår er det en ting, men når man vil hoppe over det såre, det som burde vært kommet fram i dagen så er det noe helt annet.
Tror at de som kommer til ham også lærer noe, men av og til er det sårt å stå på siden og se hvordan tingene hans låses.
Jeg vet det ikke er mitt! men han er min venn...
Tusen takk for fine og gode innspill, endel av dette trengte jeg også i forhold til megselv