Sjaman.com – Forumarkiv

Hva med å starte vår egen fortsettelsesroman her inne, som ny kategori?
Det er så mange skriveglade blant oss, hvem vet hva vi kan få til?
En roman/historie skrevet av et kollektiv! Noen skriver pilotepisoden, så fortsetter nestemann med sin vri, en annen tar opp tråden osv. Gøy og spennende!

Det er vel ingen her bortsett fra meg som synes at dette hadde vært gøy...eller et forsøk verdt.
Greit, jeg må nok skrive romanen min selv...skal skje...

Men hvis man nå ser bort fra romanprosjekter, så synes jeg at en kategori som heter "skriveverksted"  kunne fungere bra her. Som det novelle-innlegget til Searcher viser, er det jo kanskje et behov for feedback til egne fiktive tekster som ikke passer inn under kategorie Dikt.  - Et treningsfelt for creative writing!
Siden interessene til deltagerne her møtes på så mange områder, kunne vi også gi hverandre meningsfylte tilbakemeldinger. Jeg tror også at den tematiske nærheten til sjamanismen vil være gitt på grunn av vår felles utgangspunkt.

NEI! alt jeg skrev her, ca 30 minutters skriving gikk i dass...
søren, prøvde og forklare mye!
men får gjøre noe kort igjen!
Jeg hadde syntes det hadde vært SPENNENDE at alle her hadde lagd en Roman, el lignende.

Skriveverksted hadde passet godt in her også. Jeg viste ikke hvor jeg skulle legge min stil.
Men vent til senere, mange er på jobb, og arbeid nå.
De kommer nok til og være med på dette vis du virkelig ønsker det!
selv kunne jeg tenkt meg det, men jeg er 14 år, skriver ikke så bra, eller jeg skriver greit... Men kan ikke sammenlignes med ditt! (du skriver bra og forklarer bra også)
Ikke enda ihvertfall, men er jo ikke helt moden enda.
Har mange, mange , mange år til og forbedre meg.
Vel,håper mange blir med på ditt forslag.
unskyld for dette lille Tilbakesvaret.
Men den andre ble slettet før jeg fikk sendt den...
LYKKE TIL!
jeg la deg til i vennelisten  .. hadde ikke så mye tid til og skrive denne. så ble litt misforstått.. hehe vell snakkes, og LYKKE TIL IGJEN! 

kunne godt tenkt meg å være med (så ikke denne før nå)

Jeg tar denne tråden opp igjen - for vi har jo fått en viss øvelse i det å skrive sammen på diverse tråder under "Humor"!

Da setter jeg ut et åpningsavsnitt, forsøksvis...jeg leker.


Dere er hermed invitert til å  leke med og skrive videre på fortsettelseshistorien:


Arbeids-Tittel:  PÅ VEIEN


En mann går alene langs veien. Området er folketomt, og vi tror at han har gått slik lenge. Han enser ikke det bølgende landskapet omkring, for han ser rakt fremfor seg - blikket er fokusert på en usynlig linje midt på veien. Ikledd en vidbremmet sort hatt, sorte bukser, sort vest og hvit skjorte, utgjør han en synlig kontrast mot den utydelig gråbrune grusen under støvlene og de grønne åsene til høyre og venstre. Noe henger fra munnviken, en pipe - og det er den eneste synlige gjenstanden han fører med seg. Gjennom sin hjulbeinte, slentrende gangart virker han lett til sinns.

En bil dukker opp fra horisonten. En moderne kvinnebil, Volkswagen Cabrio, lila, og
hun som kjører er kledd i stil med bilen. Den trange, violette kjolen slutter rett over knærne, hodeskjerfet flagrer i vinden; men hun kjører uten sko, og de svarte neilene såvel som den mørke lebestiften virker som om hun ikke helt klarer å bestemme seg: er jeg dame eller vamp? Kvinnen er på vei til neste by, og ser frem til å kunne la sitt lys skinne under kveldens utstillingsåpning, der hun,igjen, vil fremstå som sirkelens selvskrevne sentrum.

Idet hun oppdager en ensom fotgjenger midt på veien, bremser hun brått, slik at hun hvirvler opp en støvsky som legger seg etter bilen som halen til en komet. Mannen hverken snur seg eller viker fra stien han følger så tilsynelatende hypnotisert.
Sabina, for det er hennes navn, kunne lett passere ham, men noe holder henne tilbake. Tvertom kjører hun så sakte at hun kan legge seg rett bak ham, støtfangeren
rører nesten ved knærne hans. Han enser henne ikke. Hun holder seg der i et par minutter, kjenner en svak fristelse til faktisk å dylte bort i de lett hjulbeinte magre bein
som så frekt ignorerer hennes majestetiske tilstedeværelse på gaten. Så kjedes hun av den påtvungne langsomheten og akter å kjøre forbi.
Men om han trenger hjelp? Uansett har tausheten vart lenge nok. Mens Caprioen ligger parallelt med fotgjengeren, snur hun ansiktet mot ham og åpner den mørksminkete munnen:



           
         

(artig dette, foreløpig bidrar jeg med en kort tekst siden klokken er "på tide å finne senga tid")


Men før hun rekker å si noe, stopper han brått opp og snur seg mot henne. Hun blir forfjamset for hun ser rett inn i mørke glitrende øyne som lyser av morskap.
"Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør han. Han tar så et skikkelig drag av pipen og blåser ut røyken som kommer bølgende mot henne.

Sabina kveler et host.
"Hvilken frekkhet!"
"Ikke bare innhyller denne figuren henne i piperøyk,men blåser den frekt rett i det perfekt sminkede fjeset hennes også!"
Hun kjenner at pulsen øker ubehagelig,slik den gjerne har gjort siste tiden.
En liten tåre siver nedover i øyekroken..
Hun biter sammen kjevene,og ser hardt på denne underlige mannen med hatten og pipen.
Hun er stresset,veldig stresset og vil gjerne komme fram til utstillingsåpningen i god tid.
Hun vil sole seg i glansen og berømmelsen,nyte anerkjennelsen,bli sett av de viktige og riktige folkene,bli kommertert i aviser og blader ,tjene penger ..
Hun vil...hun vil.....hun vil....
Sabina er blitt vant til å få det som hun vil, når hun vil....
Likevel er det noe som holder henne igjen nå....

Og hun kan jo bare kjøre videre.. HUN trenger vel ikke anerkjennelse fra alskens rekende fanter! Men det er noe gjenkjennende ved mannen. Noe som har satt seg fast fra en drøm hun har hatt. Et syn som ikke har sluppet taket, noe som gjør henne nysgjerrig på en helt ny måte. Uten et ord, går hun ut av bilen og følger etter mannen som tar av fra veien og går innover vidda...