Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har ritualer ofte, både inne og ute. Og jeg koser meg med dem, det er som å komme "hjem" møte med seg selv, og de "andre " som kommer for å bistå med hjelp, eller bare selskap.
Og jeg har ofte lurt på hvorfor det tilltaler meg så meget som det gjør det å ha ritualer, og da fikk jeg et klart svar i dag.
Jeg pakket ryggsekken, der hadde lagt ned: Mine steiner, et skjell, røkelse, lys, falk fjæren min, offerdrikken også bega jeg meg til stranden, jeg følgte intuisjonen min å satte meg den ved et fjell, også la jeg alt ned og pyntet opp på duken med alt som jeg hadde med meg. Så hilste jeg til himmelske far, moder jord, bestemor hav, og bestefar ild. Og der og da så fant jeg ut fra vinden, havet og naturen at ritualer det er meg det, det er det som gjør sitt til at jeg får kontakt med verdenene, åndene, osv.

Den grunnen til dette er at jeg i mitt tidleigere liv var en sjaman, en medisin kvinne som hadde ansvar for ritualer for stammen som jeg tilhørte, det har jeg også blitt fortalt av en sjaman fra Altaifjellene. Og der på stranden så fikk jeg svaret igjen at det er derfor jeg "elsker " ritualer. Det oppløfter meg til et høyere nivå, og kunnskapen som kommer veileder meg videre i livet, og de valg som jeg står overfor,. Jeg spurte også om hvorfor jeg skal vandre den veien jeg vet jeg har forran meg, og svaret jeg fikk var : det er fordi du er sterk nok... og der og da så kjente jeg usikkerheten forsvinne som dugg for solen, den usikkerheten som var kommet pga. at jeg ikke følte meg verdig til å innta meg selv i denne utviklingen som jeg har forran meg, starten på det nye.

Jeg føler en stor frihet ved det å danse, tromme, reise, da er jeg i ett med meg selv, det er da jeg har meg selv. Den friheten jeg får ved å være med i en trommesirkel, reise i lag med andre som også er tilstede er så stor at når jeg for første gang gjorde dette, så følte jeg som at her hører jeg hjemme, det er dette jeg har savnet i alle de årene som jeg har vært på søken, søken etter meg selv, sjelen og det som jeg er født for, foruten det å være mamma og kone, datter, svigerdatter, tante, kusine og venninde. Jeg er sjaman, og jeg er på vei, og veien den er igjennom åpenbarelsen til forståelsen, forståelsen av at jeg er her, der og mellom alt som lever, en del av det stor og hele, energien som vi alle deler.

Uff dette ble mye,  :icon_redface: men så godt å få sagt det..
Kom gjerne med kommentarer. alt av tilbakemeldinger er velkomment....

Klem fra nutta

Bra skrevet 

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, har også den følelsen av å komme hjem når jeg er i rituale.
Jeg tenker stadig på den aller første "reisen min" ( i dette livet )
jeg var på grunn-kurs i sjamanisme hos Anette Høst i Danmark. Jeg fikk låne en rasle - hevet den over hodet - og fra første bevegelse av raslen ble jeg dratt inn i åndeverden. Jeg var en sjaman som hoppet og danset og ledet min stamme i en sermoni rundt ett bål....jeg kunne kjenne kroppslukter, lukten av bålet og det var så virkelig som mitt liv her og nå.. Når jeg så kom ut av det så gråt jeg bøtter og spann, fordi jeg endelig hadde funnet "hjem" og "min vei i livet"

Klem fra Elin

Det var godt å lese, Elin. Glad for at du fant veien hjem.

Herlig 

Åndeverden er genialisk 

Finfin lesning det her:) Er så godt å få ta del i deres erfaringer og opplevelser. Dere gir meg håp og tillit til at jeg kan komme dit en dag jeg også

Så vakkert skrevet. Takk for at du delte de med oss...
Jeg må svelge tungt og be om  mot og styrke  - jeg skal også finne veien hjem .

Jeg kjenner meg veldig igjen.
Har hatt ritualer hjemme , med det jeg hadde for hånden ...
Dette var før jeg visste noe om sjamanisme i det hele tatt .

Føler meg mer i kontakt med Den Store Ånden
når jeg holder et lite rituale
Det er viktig for meg.

Vet ikke hvem min lærer er ennå,
jeg har lett over et år  -  men holder på å finne det ut 

Det skal ikke så mye til.
Jeg har alltid et lite rituale før hver tromming.
En måte og vise respekt på og også vise
tromma respekt.
Det kan virke som den blir mer "i stemning"
når jeg utfører et rituale før trommingen.
Også før jeg mediterer, tenner jeg lys og
røkelse og føler at det da er lettere å komme
i stemning og koble av.

jeg ser nå at som ett resultat av å ha vært innvolvert i ett åndelig fellesskap hvor kompliserte ritualer er en stor del av praksisen, at jeg har dratt med meg det kompliserte videre. Det som skjedde med meg etterhvert som jeg utførte ritualene der, var at jeg ble mere oppptatt av [i]hvordan[i] jeg utførte ritualene og ikke med hvilken intensjon eller sinnsstemning jeg gjorde det med. For meg da så mistet de helt sin mening. Istedet for å bringe meg mer i kontakt med det hellige, så ble egoet mitt større og større. Dette er helt klart noe jeg bør streve etter å komme bort fra. Ritualer bør være enkle og bør gjennomføres med ett ydmykt sinnelag(er det ett norskt ord forresten?). Å tenne ett lys og røkelse er noe jeg gjør som en vane før jeg gjør noe som helst av åndelig karakter. Jeg har bare ikke sett på det som ett rituale før. Det blir jo brått ett rituale når jeg gjør det med hensikt for å komme i kontakt med det hellige. Er veldig ålreit å få slike små oppvåkninger underveis gett Takk for hjelpa