I sein høstsol går vi innover i Østmarka. Sola ligger lavt i terrenget og sender gnister i rimet på bakken. Det ligger en trolsk stemning over landskapet i det vi kommer fram til lavvoen, hvor vi skal gjøre et bålrituale.
Vi pakker ut sekkene med tørr ved, salvie og minner som ikke helt gavner lengre ... Lenge, også før sjamanismen kom inn i livet mitt, har kroppen har fulgt årstidene og latt høsten vært en tid for renselse for å starte på nytt. Og nå er tiden inne for å gi slipp, i et forpliktende samarbeid mellom meg selv og åndehjelperne.
Vi bygger et godt bål, renser det med salvie og trommer åndene inn i området rundt lavvoen og bålet. Ved bålet kaller vi fram de fire himmelretningene i form av stearinlys som legges med vekene inn mot et sentrum. To sorte lys fra vest, to gule fra øst, to hvite fra nord og to røde fra sør, danner et lysende fargekryss ved bålet.
Jeg renser mine gjenstander med salvie og kjærlighet, så ingenting dårlig skal sitte igjen for meg selv eller for noen andre involverte. En etter en legges de på bålet og mens vi trommer dem ut av sinnet. Jeg ser figurer som danser i bålet, og gir meg beskjed om at alt er godt. Trommen tar meg med på reisen inn i fortiden og jeg kjenner at kroppen etterhvert lever sitt eget liv. Ristende går trommen av seg selv. Det smeller i lavvoduken bak meg, og jeg gleder meg over at vi har besøk. Da bålet dør ut, er jeg helt tanketom og jeg kjenner gleden over å ha så mye plass! Det er som hele meg er kun meg. Deilig!
Morgenen etter våkner jeg med en ørneunge i hele synsfeltet. Den gir meg beskjed om å se ut av vinduet; Snøen daler over hele Oslo og dekker til et bål i Østmarka ...
