Jeg snurrer rundt og rundt. Jeg er en ørn som med myke bevegelser følger trommen og sangen. Jeg danser dagen inn på en liten høyde midt i skogen. Mot øst glitrer bladene i det solen ruller opp av horisonten. Det eksploderer i sitrende, gnistrende lys da solen treffer små vinger som flyr mellom trærne. Det vibrerer i hjertet mitt, jeg lever fullt og helt, her og nå. Jeg kan ofre alt for dette øyeblikket, jeg har bare meg.
Jeg går gjennom en hellig renselse, før arbeidet kan begynne tidlig en søndag morgen i november.
Dagen før har vi bygget svettehytte. Vi er heldige som har fått veiledere til byggingen, både en eksperthjelp fra utlandet og av åndene. Vi har tegnet en stor sirkel og markert den med hull. Jeg valgte et hull, ba en bønn for min intensjon, og ofret litt tobakk og noen tårer i hullet. Så kan byggingen ta til.
Etter en møysommelig prosess, har det åpenbart seg en stor «igloo» bestående av bøyde greiner av ask. Disse er dekket med ull og presenning, som stenger alt lys ute og all varme inne. Det er to åpninger i hytta, en for å krype inn i, og en for å slippe de dårlige energiene ut. Midt i sirkelen av hytta har vi laget en gruve med plass for de runde steinene vi har funnet i området. Vi er nærmere tyve mennesker som gjennomfører en dyp renselse i en nylaget svettehytte lørdag kveld.
Nå er det morgen igjen. Jeg har kommet til skogen for å være med å tenne opp ilden, som skal varme steinene for dagens økt. Jeg har hilst på småfuglene og ekornene i trærne, og danset til solens ære. Nå er jeg klar til å hjelpe sjamanen som bygger ildstedet. Jeg bærer ved, disse blir stablet og danner utsiden på et kors. Inni korset legger vi tørr kvist for antenning.
Jeg er dypt berørt av å være her i denne nydelige skogen, og å få ta del i dette arbeidet. Jeg kjenner plutselig et kjørlig sus gjennom luften, og et øyeblikk vet jeg at vi er mange tilstede, selv om det er bare meg og sjamanen som er synlige akkurat da. Han snur seg mot meg, smiler: «Du vet der det er to eller flere som tenker på Den Store Ånd, vil Han alltid være til stede». Jeg kjenner kraften fra ildstedet og inn åpningen i hytta. Alt er som det skal.
Vi tenner ilden til trommene, chantingen og bønnene. Og legger på steinene, the grandmothers ...
En etter en kryper vi i sirkel inn i hytta. Meget lettkledde og med kun et dekke av striesekker mellom baken og den iskalde novemberbakken. Tett sammentrykket i det svarteste mørke, ønsker vi den første steinen velkommen inn. «Stone coming» ropes det utenfra, og alle må passe godt på føttene sine når steiene blir fraktet inn til gruva. Rensende urter freser på de glovarme steinen før vannet blir kastet på, og dampen sender varmebølger gjennom oss.
Hver enkelt kan komme med ønsker for healing for noen de kjenner, eller seg selv. Vi synger, ber, gråter. Nye steiner kommer inn, heten stiger. «Stone coming. Welcome Grandmother». Varmen kjennes uutholdelig, sangen går inn i en transe. Bønnene dirrer. Åndene gråter, jeg gråter. Her er det ikke noe behov for ego, vi er ett fellesskap. Vi arbeider for den samme saken. Dette er healing langt unna badstua i Tøyenbadet.
Etter noen timer - jeg vet ikke hvor mange - kryper vi ut. Jeg sitter på bakken, stirrer inn i ilden og kjenner meg som et barn, huden er myk og glatt. Og de ørsmå vingene vibrerer ustanselig rundt hjertet.
