I Asker levde to mennesker som eide alt de kunne ønske seg. Men barn hadde de ikke. Etter det tredje prøverørsforsøket ble paret belønnet for mange års iherdige bestrebelser, og kvinnen bar frem en liten pike. Barnet var velsignet med en nydelig munn som minnet om en rosenknupp. Spebarnets tårer hvilte duggfrisk på de røblussende kinnene, og myke plaprelyder perlet fra hennes vidunderlige lepper.
De kalte henne Tone Rose.
Imidlertid eide familien kun tolv tallerkener av det kongelige påfugl-serviset. Slik ble det at få medlemmer av den vidstrakte familien ble invitert til dåpsfesten. På den store dagen som skulle sementere den lille borgerens videre skjebne, ilte gjestene til med verdifulle gaver. En sparebok, andeler i et langsiktig investeringsfonds, en stipendgaranti ved verdens eldste universitet, en laptop for de minste, ja, selv den berømte sølvskjeen manglet ikke blant de utsøkte gjenstandene og duftende papirruller med rosa sløyfe som ble utdelt av utelukkende velmenende sjeler.
Utelukkende?
Det finnes minst ett sort får i omgangskretsen av selv de mest vellykkede. Og hun dukket opp helt uten innbydelse. Uten å nøle bøyde hun seg over vuggen og hvisket rett inn i øret til Tone Rose:
Hva de enn forteller deg, snu på det!
Høyt sa hun til en lettere fortumlet forsamling:
Dette barnet er allergisk mot roser og kommer ikke til å overleve sin sekstenårsdag.
Så snudde hun seg og forlot huset med hevet hode idet alle piercingene hennes blinket i lyset av kandelaberet.
Skrekkslagen gikk foreldrene til innkjøp av flere påfugltallerkener allerede tidlig på førstkommende mandag.
( det jobbes med fortsettelsen)
det handler om å gi
det handler om å sveve når man har tid.
velkommen til deg og dine historier anonymfe bast
