Fra begynnelsen eide kvinnen alt. Hun var kommet til verden med alle elementer i balanse og barnets natulige rett till å få sine behov tilfredsstilt.
Det skjedde allerede i begynnelsen. I den aller første tiden.
Kvinnen la jord over ilden sin. Uttrykket for ilden hennes var uønsket. Med den nesten nyfødte spedbarns evne til å se, så så kvinnen hvordan det var og deretter la hun jord på ilden sin.
Kvinnen var en datter av Máttaráhkku.
Ilden var ikke slokket, den var bare fanget, det var glo igjen, der innenfor, under teppet av jord.
Spedbarnet vokste og ble jente.
Jenten hadde en venn hun elsket, og han elsket henne. Han var vinden, luften. Han hadde evnene til å puste bort jorden, befri gloen og puste ild i den.
De planerte å gifte seg når de kom til den alderen.
Én dag var vennen borte, uten advarsel, uten noen ord fra de voksne. Hans familie fløttet. Fra nå av var jenten alene. De gikk i første klass på skolen og hadde altid vært sammen. Alenefølelsen var svær.
Jenten vokste opp, hun kom i den alderen når en begynner å se seg rundt for å finne en venn å dele livet med.
Hun var i de dagene trukket mot vannet. Og til slutt så trodde hun hun hadde funnet mannen.
Dette var godt, mannen vannet det som såddes, kvinnen var jorden det vokste i. Mange år gikk. Ilden var fremdeles dekket med jord, nå var tekket tykkt. Det hadde vokset seg tykker under tiden med vannet.
Kvinnens ubevisste ville jo ikke at ilden skulle slukkes helt.
Under denne tiden så nærte kvinnen sin ild ved å nyte av ilden fra bål og peiser. Hun elsket det.
Pluteslig en dag var vannperioden over. Slutt.
Kvinnen fant sin næring i ilden og i naturen. Naturen hjelpte henne å vokse. Hun satt ved bål og fann en nytelse i ilden. Varmen, lyset, fargene…
Så en dag oppdaga hun at hvis hun ikke hadde bål så kunne hun se bedre.
Hun kunne se sammenheng i naturen, den viste henne hemmeligheter.
Hun begynte å bare sitte og ta imot.
I den tiden så var kvinnen tiltrukket av jorden. Menn hun likte var jord. De hadde alle det felles store naturinteresset. Nydelig! Dessverre var de også tiltrukket av modern i Máttaráhkkus datter. Kvinnen ville ikke være mor, hun ville være kjæreste.
En dag når kvinnen satt og tok imot så så hun rett inn i solen. Det var fantastiskt! Hun så hvordan solen pulserte. En enorm lykke fylte hele kroppen.
En del år gikk.
Kvinnen fikk en gave.
Gaven var en vei å se på elementene i seg selv. Kvinnen oppdaga da, endelig, at hun hadde lagt jord på ilden sin.
Gaven kom fra luften,vinden.
Kvinnen hadde altid elsket vinden. Når hun var barn klatret hun opp på toppen av åsen bakafor hjemmet sitt og sto der og nytet når vinden blåste henne i ansiktet.
Altid når det begynner å blåse sterkt så fødes en lykkefølelse i kvinnen. Munnen begynner å smile og ofte må hun le høyt.
Kvinnen ville få vekk jorden og få kontakt med ilden sin. Hun ønsket balanse i alle elementene.
Hun prøvde straks. Hun gjorde det på sin måte.
Hun laga et bål, og der satt hun foran bålet under lang, lang tid.
Hun ville bli et med ilden. Hun håpet at en legning ville begynne. At balansen ville komme.
Alle elementene var tilstede.
Det regnet, vannet var der, og det klarte ikke å slukke bålet. Godt!
Luften var der, den gav syre til bålet så det klarte å brenne.
Jorden var der, det var den som brant. Den fantastiske tjæreveden fra furuerne.
Og ilden var der, nydelig, varm og lysende.
En bitteliten tid etter dette fosøket fikk kvinnen hjelp av luften, vinden igjen.
Den blåste noen sekunder, litt av jorden forsvant og kvinnes sinne kom fram. Hun ble sint på noe som hun aldri skulle bli sint på egentlig. Og..hun til med viste sinnet sitt!!
Dette skjedde helt overraskende, og kvinnen ble så lykkelig.
Hun tror nå at det finnes håp.
Håp for ilden og balansen. Selv om hun ikke riktigt vet hvad det dreier seg om. Og hvordan der er å ha en ild som ikke er dekket.
gunilla
