Fortvilt leitet hun etter sine føtter der hun svømte.
Hun ønsket det samme som de hun så på land.
Hun hadde ligget ute på holmen mange dager, og sett på disse skapningene som kunne stå oppreist.
Selv kunne hun ikke være lenge på holmen, for da tørket hun ut.
De så så lykkelige ut, de som danset, hun ønsket det hun også.
Hun ville ikke lengre bare se på livet de levde, så hun leitet lenge etter svar.
I havet var hun venner med alle, hun likte å være med blekksprutene for de hadde mange bein å stå på.
Så hadde de en humor uten like.
og de likte kile henne på ryggen, og på skjellene hennes, dermed ble de også pusset, de ble blanke, like blanke som på en sild.
Hun gren på nesen, loffenne og skjellene kunne hun godt vært uten.
Hun ville leve på land.
Ofte lurte hun på hvordan blomstene luktet, de var så vakre der de stod i vinden.
De bøyde seg, for så å stå høyreist opp igjen.
Full av påfunn var hun, selv om hun var ensom.
Ensom for hun var alene igjen som havfrue.
Steinkobben var hennes beste venn, de brukte å svømme om kapp, legge seg opp på små holmer for å få hvile.
Eller at hun bare kunne få kjenne steinkobbens hjerte slå.
Det gav henne en følelse av ro, noe hun sjelden kjente.
Hun ba steinkobben om hjelp til å kunne leve på jorden.
Lenge var han borte fra henne, steinkobben, før han kom tilbake.
Da han endelig kom tilbake ba han henne reise til dypet, ned til konkylien, den største som var.
Det er den du kan høre sukkene etter en stille sommerdag...
Oppglødd begynte hun på sin vei nedover i dypet, og jo dypere hun kom jo mørkere ble det.
Som ett lite lys langt der nede så hun den hvite konkylien.
Hun svømte det hun kunne for å komme ned, for hun ville snart opp i lyset igjen.
Konkylien nynnet en vakker sang, den visste hennes ærend, der nede på det dype hav.
Tanken slo henne at det hørtes ut som steinkobbens hjerteslag, hun ble varm om sitt hjerte, med tanken på ham.
Hun sa sitt ærend fram til konkylien.
Konkylien sukket, for aller helst ville hun ha havfruen på havets bølger, for hun gjorde en god jobb,
der hun passet på at det ikke ble kastet for mye søppel på havets bunn..
"jeg skjønner deg" sa konkylien, "men vil du reise vekk fra steinkobben og alle de andre som er deg nær?"
Havfruen svarte: " ja jeg ønsker ett liv, ett liv på en strand, der jeg kan leve, der jeg kan treffe noen flere som tenker samme tanker som meg."
Konkylien sukket, det gjorde så vondt at det brast i hans hjerte, nede på havets bunn.
På overflaten var det mye bølger å se.
" du skal få dra, du skal få ditt ønske oppfylt, men du kan aldri vende tilbake til det som var. Du må reise opp nå, for når det nå blir fullmåne vil du føtter få.."
Hun svømte det hun kunne, hadde nesten ikke tid til å si farvell til de venner hun alltid hadde vært nær.
Hun la seg på den samme holmen som hun og steinkobben alltid hadde ligget på.
Det stakk henne i hjerte, littegrann, men hun skjøv det vekk, for i morgen ventet lykken på henne.
Fullmånen kom, hun sov, og det kjentes ut som de slet og strakk i hennes bein.
Flere ganger prøvde hun å våkne, men greide det ikke.
Det stakk i hennes hjerte, men hun nektet å kjenne mer på det.
Når de første solstrålende traff hennes annsikt, da var hun ikke lengre en havfrue, hun var ett menneske,
med føtter og bein.
Hun var litt ustø der hun gikk.
Hun gav seg selv navnet Tara ettersom hun likte seg så godt når hun svømte mellom tangen.
Hun trodde hun skulle bli lykkelig med menneskene, og den første tiden var hun nok det...
Den andre fullmånen etter at hun var blitt menneske, da satt hun med stranden å gråt, for hun savnet steinkobben så.
Menneskenes hjerter banket ikke så varmt som steinkobbens hjerte hadde gjort.
Ikke lo de så mye heller. Ikke brydde de seg så mye om hverandre.
Det hendte steinkobben kom å la seg på holmene rundt om, for han savnet havfruen han også.
Tårene hennes lagde små elver blant fjæresteinene, hulkene hennes hørtes langt avgårde.
Det var en pine å høre på..
Steinkobben på sin side sang for å trøste henne, der fra holmen han lå.
Alt for sent skjønte hun,
det var steinkobben hun elsket..
GjenopprettetMedlem
