Når månen stiger opp og blir litt mer enn halv, og du da sitter på steinen, med høyde over de fleste vann, og du ser ned i mørket, på det dypeste vann, ja da kan du få se draugen, så klart som det kan gå ann..
For det ble fortalt at draugen er så stygg at han ikke tør vise sin kropp, eller sitt fjes til noen så¨lenge dagslyset var klart..
Med sitt stygge utseende gjemte draugen seg på havets bunn, eller i myrete vann langt fra folk
og andre som vandret rundt.
Draugen var egentlig en stakkars sjel som vandret forbi mennesker som spottet og lo, av ham,
mye fordi han hadde mistet sin hånd og sin fot i en ulykke som rammet da han var ute på havet,
med sine brødre.
Han fikk en trefot og en krok som skulle hjelpe der fingrene før hadde vært.
Omsider lærte han å gå på trefoten sin, men det var verre å bruke kroken til å hjelpe seg med.
På sin vei måtte han tigge etter mat, etter husly og det han ellers måtte trenge.
De fleste lo av han, det var ikke mange som så han inn i øynene mer. De kunne ikke se de milde brune øynene som kunne le en lydløs latter, de kunne vise ømhet og glede.
De bare så at han manglet en arm, og en fot.
Det var mange som spottet han og, de sa han var draugens bytte,
og at draugen nå hadde hans fot og arm, sånn at han lettere kunne komme seg på land, og så komme å ta de som var uskyldige i sine sinn.
Fortvilt ropte han at det ikke var sant, hvordan kunne de tro at draugen fantes?
Han var fremdeles samme mann, selv om han manglet en fot og en arm..
Det var ikke mange som så tårene hans nedover hans furete kinn,
de så bare hans mangler, og det var så synlig for alle som så..
Av alt styret ble han sliten, han skydde menneskene mer og mer,
trakk seg lengre og lengre unna, inn i sitt tykke skall,
der ord ikke lengre nådde inn til hans skadde sjel.
En dag møtte han en liten familie, de var ikke helt som andre..
De så ham som han var, de ba han bli med til deres leirsted,
det var varmt og godt, de hadde hytter av busker og mose.
Han lå mykt på en liten eng av halm og mose.
Han syntes aldri at han hadde lagt så godt.
Øynene hans lyste som stjerner, det funklet av glede og ukjente følelser -
som han hadde glemt at han hadde.
Etter som tiden gikk åpnet han seg mer og mer,
for disse menneskene var gode, de brydde seg ikke om at han var anderledes,
at han ikke kunne gjøre som han ønsket.
Han fortalte om draugen og hva menneskene hadde sagt til han.
Om flukten vekk fra alt, om hvordan det var å treffe disse folkene som han var blitt
så glad i..
I sin iver etter å fortelle så han ikke blikkene
de vekslet mellom seg, han så ikke de sjulte smilene.
Han så bare det gode, det som bor i alle mennesker.
En kopp te fikk han den kvelden, han ble søvnig og sovnet raskt.
Han kunne kjenne at han ble dratt avsted,
men han kunne ikke våkne skikkelig, det var som han var paralysert.
Han kjente vannet og gjørmen komme over hans kropp, det dekket snart hele han,
dypere nedover sank han, tilslutt var det bare bobler å se i vannet der han sank ned.
Som den heders mann han var ville han ikke ha hevn, han ønsket bare å få komme opp engang
i blant for å kjenne luften, mot sin sjel.
Så når månen var på vei til å bli full så fikk han komme opp å kjenne luften.
Han var blitt kastet ned til Draugen, de trodde Draugen tok alles sjel,
men draugen var ensom, og hjalp denne sårede mann.
For hvem visste at Draugen reddet barna som kom i deres vann?
Så en kveld fikk han se, en nydelig kvinne som uttrykte sin sorg over at hun mistet sin elskede,
to ganger, en gang da han mistet sin fot og sin arm, og gangen etter da han ble mat
for Draugen i hans vann...
Stille hørte han på hennes sorg, og deres umulige kjærlighet.
Han hadde vært blind, hvorfor så han ikke hva som var ekte, hva som var hva?
Som en klo rundt hjerte stivnet han fast.
Hun hadde aldri glemt øynene hans, eller latteren og gleden.
Han trodde hun var som de andre, at hun lo.
Han visste det ikke var sant, øynene hennes kunne ikke lyve ikke da -
og ikke nå...
og det jeg kan bestemme selv hvordan skal bli
