Sjaman.com – Forumarkiv

En myte er et mektig drømmebilde skapt av bilder, ord og hendelser i dagliglivet blandet med minner fra bilder, ord og hendelser en har møtt gjennom livet. De mest abstrakte myter prater som regel om det jordnære, men i en månespråkets innpakning. Ofte er disse mytebildene kulturavhengige slik som for eksempel tallet 13. Hos oss vekker dette følelsen av uhell osv, mens tallet hos mayaene både i eldre tid og idag er forbundet med både hell og lykke. De tretten gudene er beskytterne av de syv lagene mellom himmel og jord og har plass på hvert av det tretten trappetrinnene opp og ned i en pyramideform (Tilsvarende finnes det fem lag og ni trappetrinn med tilhørende beskytterguder i underverden)
Noen myter, som månen, forbindes ofte med det samme kloden over. Månen har styrt jordbruket verden over og den felles referansen til kvinnen, til fruktbarhet og til vekst har nok kanskje med det å gjøre at månen faktisk har innflytelse på flo og fjære. Slike menneskelige abstraksjoner som tallet 13 er det nok ikke noen fysiske referanser til i omverdenen annet enn i de betydninger menneskene velger å tillegge det symbolet og meningen blir derfor heller ikke universell slik som månens mening. Det er rart synes jeg hvor sterkt språket kan virke inn på følelseslivet. Var jeg maya ville jeg følt både ro og fred og guddommelig beskyttelse når tallet 13 dukket opp, og jeg ville ofret substanser i antallet 13 nettopp for å be om beskyttelse, eller takke for maten, eller alt det andre man har å takke for, men jeg er jo nordmann?? Tror jeg tolker tallet 13 som en ekte maya i fremtiden 

Nå har jeg filosofert litt over yukatekmayapyramiden med sine 13 trinn inn i himmelen og sine 9 trinn inn i underverden og kombinert kunnskapene derfra med begrepene drømmereiser og noe kognitiv psykologi. Jeg ser det slik at en sjaman kan velge å dykke ned i underverden -de ni trinn, eller å reise opp langs de hvite veiene, de tretten trinn til himmelriket. Sjamanen er erfaren og vil tåle å møte mytebilder på enten det ene eller andre veien og må kunne litt om alt.
Det som skjer i vår kultur er imidlertid at folk fylles opp -hjernen spiser- bilder og myter tilhørende underverden for mye. Bildene kommer via tv, via aviser eller via onde opplevelser. En hel påske med påskekrim, hvor sundt er det for drømmene og magefølelsen? Vi har imidlertid et valg: å la hjernen spise bilder fra de tretten trinn: dvs. la være å se  påskekrim og heller drømme om kjærlighet? Vi kan som noen bemerket her inne: velge (til en viss grad), bildene vi fyller oss selv med og ergo hvilke syn og drømmer vi møter. Det ensidig å fokusere på skremselsbilder fra det mørke hullet slik vårt samfunn gjør via aviser etc. det er ikke healing det er det motsatte, selv om det å møte mytematerialet og månebilder derfra kan være sunt om det handler om noe en fortrenger. Men alt til sin tid. I mellomtiden er det kanskje godt å få dykke inn i de hvite veier, å bestige pyramiden, så ofte som mulig for slik å føle seg bedre? I vårt samfunn trengs det iallefall en balanse og aviser burde kanskje avskaffes. En side kosestoff og ti sider lidelse. Det er ikke balanse. Det omvendte er selvsagt heller ikke bra. Ti sider kosestoff og ingenting om lidelse. Her som alle andre steder i verden gjelder den gyldne middelveien og yin/yang. Godvibb Nikté