Sjaman.com – Forumarkiv

....

Uj nej, jag får hodepina      all text i ett block, utan mellanrum eller luft gör att jag inte ens orkar läsa till bunn!

Jeg har lest gjennom innlegget ditt en gang,
og det traff,
det traff så mye som nå siger og slynges opp i bevisstheten..

så jeg føler meg inspirert,

når ordene og tankene kommer skal jeg skrive dem ned

Takk for inspirasjonen,
som dukket opp akkurat til riktig tid
i mitt liv...


Gro

Det var synd da Trumman, kanskje jeg forandrer det senere, men akkurat nå har jeg ikke tid..  :razz:

Jeg svarte før jeg så innlegget ditt, Gro, takk for din gode tilbakemelding..

Jag vill också gärna att du gör mer mellanrum (senare), Nebula .
Jag vill läsa, men klarar det icke!

Jeg synes det du skriver er svært inspirerende og medgir at jeg nok må lese det en gang til eller to for å få med meg alt. Det du forsøker ved  å skille kjønn i mytisk, biologisk og sosialt er fruktbart i forhold til mange av diskusjonene som har vært på sonen om mannskraft, kvinnekraft, maskulinitet og femininitet. Jeg bruker ofte, i sammenheng med fortelling og undervisning i muntlig fortelling, begrepet mytisk bevissthet og sier noe om mitt ønske til å vekke denne bevissthet hos de jeg underviser. Mytisk bevissthet er det skjønne store evige bakteppet stjerneteppet av sagn, myter og eventyr som våre liv spiller seg ut mot, selv i vår "moderne" verden. Mot dette bakteppet er det mulig å speile f.eks så ulike kvinneliv som den unge norske karrierekvinnen og den utfattige sudanesiske flyktningekvinnen, kvinne med maskulint aspekt eller kvinne med feminint aspekt som mest fremtredende. Eller Dionysus og Jens Pikenes. Skal fable mer over det du skriver, tar sommerferie om to dager og får tid til å tenke lange tankerekker. Gleder meg til det. Skriv gjerne langt for min del.

Det var svært inspirerende, men jeg må også komme tilbake, når hodet er fri av migrenen. Ha gjerne litt mer luft imellom avsnittene, da blir det lest lettere.

                I Invoce you Dionysus
              By The Grape And The Drumbeat,
              By The Dance And the Heartbeat,
              By The Bull And The Dancer,
              Hear Me Dancer In The Darkness,
              Shining Dionysus,By Vine And By Horn I Invoce You!
              Bless Me and Teach me To Dance.

                                                       -Phyllis Carrot,WitchCrafting.

EIn kjekk påkallelse for ein måneklar kveld.
(p.s. Kan gjerast med eit glas druesaft.)
 (Og du kan skriva den om til norsk,ein skal visualisere mens ein påkallar guden,og svelgje ein munn med vin,etter bønna,og danse avgårde .)
    (setje glaset ifrå fyrst,he,he)
      er du rektig følsom kan du kjenne han formeleg tek ein over i ekstasen. 
    Har prøva dette sjøl,og syns det piffar opp ånda over heile vin-ritualet.
   

     
                                                         

Like før jeg satte meg foran Mac`en og leste ditt innlegg, hadde jeg et møte med døden i myteform.
Så leste jeg, fort og gæli, og det gav en gjenklang i meg som klinger enda. Det traff dypt, med andre ord.
Jeg gjør ikke noe forsøk på å svare analytisk og bevisst, det hele er inspirert av det du skrev.
Så takk skal du ha, igjen, for inspirasjonen. Kanskje virker det andre veien også...

Døden som mytevesen har forandret seg mye siden jeg først møtte den. Fra å være noe ullent, fryktinngytende, men fascinerende, i en loslitt grå kappe, til å bli usynlig under sin kappe, som er en bit av den klareste stjernehimmel. Et uendelig kjærlig og omsorgsfullt vesen. Ordløs, alltid ordløs, brer den kappa si over meg – en nermest uendelig trygghet siger inn i meg, der jeg ligger under en dobbel stjernehimmel. Tårene renner og jeg føler for å tilgi og å bli tilgitt, av meg selv.
De store perspektivene åpner seg da, lettere å skille mellom stort og lite, lettere å skille mellom viktig og uviktig, lettere å se de store linjene. Formeninger forsvinner, formeninger om riktig og galt om god og dårlig. Det handler i større grad om veien, den som vi alle er på, ett eller annet sted. Om hindringer som ligger der og som nå kan løses opp, av den som bærer dem, av meg.
Om det som skiller og det som forbinder, i en selv og også i andre. Hva som er forgjengelig og hva som ikke er fullt så forgjengelig der, i det som alltid er – døden

Så leser jeg om dine stjerner, du stjernetåke, og tankene mine går til døden, den ordløse, den som tar imot det som er avsluttet og bringer videre det som skal fortsette. Den som bringer oss (stadig nermere) hjem. Noen ganger lurer jeg på om det vi kaller døden og  det vi kaller kjærligheten, den ubetingede, er ett og samme.....

Dagen etter opplever jeg å bli tatt ut på en reise. Den mest intense og klare jeg til nå har opplevd. Lyståke (stjernetåke) og verdensrom  – og fødsel denne gang. Den ligger her:

http://sjaman.com/index.php?option=com_smf&Itemid=109&topic=6092.0

Nå skal jeg lese meg inn i de greske mytene du skriver om.


gro, som engang het katharsis her inne

Sitat Nebula:
"Vi skriver ofte om vanskeligheter vi har hatt i barndommen her, og hvordan det påvirker oss som voksne. Det er også et begrep som heter ”den sårede healer” hvor vi mer eller mindre bevisst bruker erfaringer fra egne sår i en healingsprosess som også omfatter andre mennesker. Enten påvirker vi andre gjennom å være terapeuter eller healere, eller vi påvirker også omgivelsene uten å sette oss i et slik system. Vi påvirker alle rundt oss hele tiden, og blir også påvirket av alle rundt oss, og det skjer uavhengig om vi er bevisst det eller ikke.
Det skjer i sammenhenger vi ikke kan påvirke direkte, men som vi i aller høyeste grad påvirker likevel. Jeg skriver dette for å si at jeg aldri helt vet hva som er mitt og hva som kommer enten direkte fra andre eller fra kulturen rundt meg.

Jeg tenker det slik at jeg har ”sår” fra barndommen som gjør at jeg gjennom mitt ubevisste har mye energi eller konsentrasjon rettet ut mot det jeg har rundt meg og at jeg instinktivt forsøker å tilføre det jeg føler ”mangler”. Det er for å forsøke å opprettholde en helhet og en balanse som er nødvendig for at psyken skal være en helhet. Det vil si at hvis jeg har levd med mye ubalanse rundt meg helt fra tidlig barndom av, så vil jeg utvikle og trene opp instinkter som merker ubalanse for å forsøke å utligne det. Det er en helt sunn overlevelsestaktikk. Men jeg vil kanskje få en ”overutviklet” evne for å merke ubalanse og vil ubevisst forsøke å tilføre det som mangler hele tiden. Da kan jeg fort bli utbrent, og  det er sannsynlig at jeg går inn i skygger, for det er nok kanskje der manglene finnes. Jeg vil da ta opp i meg skyggemateriale både fra mennesker jeg har tett på meg, og fra kulturen rundt meg og la ”det strømme gjennom meg”, gjøre det levende. Det er selvfølgelig en negativ rolle, og jeg tror barn i stor grad tar opp i seg foreldre eller omsorgspersoners skygger.

Men så kommer neste trinn, hva gjør jeg med det? Jeg lever det ut en stund og får kanskje skamfølelser, depresjoner ovs. men så begynner jeg å forstå hva som skjer, selv om jeg fortsetter å ta det inn, men jeg begynner å bearbeide det, både mine, andres og kulturens skygger. Gaven jeg da får er at jeg ikke lenger kan forstå skygger i den kulturelle konteksten jeg lever i, men må se det fra en annen vinkel.
Jeg må trå ut av moralens felt, og bli moralløs. Uten å bli sugd inn i umoralen, må jeg stå og se på den på avstand og forsøke å finne ut hva det dreier seg om. Jeg kan ikke lenger dele livet inn svart - hvitt, jeg kan ikke lenger ha et hierarkisk verdisystem hvis jeg skal overleve i ”skyggenes verden”. Det er igjen en nødvendig overlevelsestaktikk. På den måten begynner jeg å forholde meg til kollektive energier på en annen måte enn det som er ”vanlig”, og jeg får da et nytt problem; isolasjon og fremmedfølelse, for jeg er ikke lenger helt ”menneskelig” når jeg har trådd ut av kollektive verdier og forståelsesformer. Men jeg kan alikevel ikke leve uten kontakt, så jeg forsøker å finne andre som ikke heller er helt ”menneskelige”. "


Her fant jeg masse som var veldig interessant for meg. Har delt opp avsnittene litt for å gjøre lesningen enklere. Det er så bra formulert at jeg vet nesten ikke å tilføye noe. Bare at jeg kjenner meg igjen, og har uthevet det jeg finner spesielt viktig. Dette med å ta inn skyggene fra omgivelsene, ta dem på seg som sine egne, bli drevet inn i seg selv for å finne ut av hva som foregår, og dette skaper igjen en distanse til verden rundt en.
Dette resonnerer litt på samme måte som Tåkedis' innlegg om skogsbeboeren. Kan bare ta hatten av for den evnen dere har til å formulere disse tankene.  (skåler i vann)
Kanskje skriver jeg mer senere. Er bare begynt å nøste i dette.

embrazy ! Jeg føler det samme, svart hvitt bildet som folk ser i kan virke håpløst for de av oss som er heldige å se i farger... Det gjelder bare å akseptere og vende seg til det... Etter det er gjort kan man begynne tyne de som ser svart hvitt, prøve dytte litt på dem slik at de kanskje kan begynne å skimte noen farger, det er vanskelig, men poenget er at du har visdom, sannhet og kjærleik på din side... Når disse våpnene taes i bruk med riktig innstilling og god retorikk er alt oppnåelig ! 

Lykke til kjære lys krigere, dere er absolutt ikke alene i deres kamp