(hehe)DERE trenger IKKE å lese, men vis dere gjør det. Vær vennlig og døm den
det kan hjelpe meg utrolig mye, si deres kommentarer, Går alltids an og forbedre den.
Vinden hadde lagt seg, og sola stod lavt da båtene gled inn i vika og med en svak, skrapende lyd fikk kontakt med stranda. Den skrapende lyden var en rekke ro-båter, mange båter som var merket med en hodeskalle på tuppen. Det satt sju åtte stykker i hver av båtene. En man sto i tuppen av den midterste båten med en lykt i hånden. Det var skikkelser mann ikke helt kunne se hvem var, på grunn av den mørke skumringstimen som hadde lagt seg over øya. Noen menn hoppet av båtene med et plask og dro de lenger oppover stranden. Enda en mann gikk av båten. Han hadde et sverd på høyre side som han stod og holdt på. Han hadde på seg en stor trekantet hatt, en stor og lang jakke som rekker han ned på knærne. Det var gull kanter på jakken som man så vidt kunne skimte i lyset av skumringen. Mannen hadde også på seg støvler som lagde en rar traske lyd når han gikk oppover stranden. Han stoppet like ved utkanten av trærne og sa med en dyster og skremmende stemme "Her er det".
Det var da jeg la merke til den digre skuta som lå et stykke ute på havet. Jeg la med en gang merke til den stikkende redselen som gikk som en frysning igjennom kroppen min. Det var pirater. Jeg sank sammen bak stenen jeg satt bak, litt bortenfor plassen der piratene hadde strandet. Jeg satt der bak stenen anpusten av redsel. Jeg viste ikke riktig hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg bare sitte der og vente til de fant meg eller skulle jeg prøve å løpe tilbake til landsbyen. Plutselig hørte jeg noe komme opp bak steinen. Jeg ble stiv frossen av skrekk. Skikkelsen kom sakte opp på høyre side av meg og ble stående. Jeg turte ikke å lene hode fram for å kikke, jeg bare ble sittende der stiv av skrekk, sikker på at jeg skulle bli sett. Skikkelsen ble stående der litt til før han snudde og gikk tilbake til de andre. Jeg pustet lettet ut, tittet forsiktig fram og så at de hadde begynt å slå leir. Fort ble jeg veldig nervøs og rast løs. Jeg tenkte mer og mer på at jeg måtte vekk herfra. Neste gang de kom for å kikke ville de sikkert finne meg. Jeg gjorde meg klar for å løpe. Jeg ble sittende å lytte etter et bra tidspunkt får å løpe. Plutselig før jeg viste ordet av det hadde jeg løpt. Det føltes ut som om det gikk en evighet før jeg nådde skog kanten. Jeg forsvant inn i den mørke skogen av palmer og frodige busker. Det ble mørkere og mørkere etter som jeg kom lenger inn. Pluselig hørte jeg en stemme et stykke bak meg. Den ropte et eller annet jeg ikke klarte å tyde. Jeg stoppet og lyttet forsiktig.
Først hørte jeg ingen ting, så plutselig hørte jeg masse stemmer som ropte noe som lingnet et kamp rop. jeg ble stående litt til å lytte og plutselig hørte jeg masse vis av bein som løp, og fra skjæret av den fargerike himmelen jeg kunne skimte igjennom trerne,så jeg masse vis av hoder som kom stormende innover i min retning. Med en gang ble jeg bare stående der å se. Kroppen min ville ikke lystre, akkurat som om jeg var i sjokk. jeg kom til vette igjen og begynte og løpe alt jeg kunne vidre innover. Hodene var kommet adskillig mye næmere og jeg skjønte at de måtte ha sett meg da jeg begynte å løpe. Jeg løp alt jeg kunne innover, så fort beina mine klarte å bære meg. Det føltes nesten som om beinene ikke klarte å henge med. Jeg hørte at lydene bak meg begynte å bli svakere.
Etter jeg hadde løpt en stund stoppet jeg, og lente meg inn til et tre for å slappe av. Jeg kunne ikke lengere se verken hodene eller høre ropene deres. Jeg fikk igjen pusten og kikket meg rundt. Det var helt stille, vinden hadde stilnet og mørket hadde lagt seg over øya nå. Jeg høre ikke engang lyden av sirissene som pleide å fylle natten med lyd. Jeg gikk sakte og stille et par meter bortover. Jeg fikk fort en merkelig følelse, jeg kjente meg ikke igjen. Etter alle disse årene som jeg hadde bodd på denna øya og så kjente jeg meg ikke ikke igjen. Jeg ble veldig paff og fortsatte å gå bortover. Plutselig kom jeg ut på en stor slette, jeg speidet utover sletta i det svake skjæret fra månen som hade reist seg på natt himmelen. Denne plassen var også ukjent for meg. Jeg gikk sakte utover sletten i gress som rakk meg opp til magen, mens jeg kikket forsiktig rundt meg. Det eneste jeg kunne se var høye mørke trer i alle retninger. Jeg stoppet på en liten reisning midt ute på sletten, og speidet utover. Det eneste jeg fikk øye på var trer. Jeg fikk fort en stikkende følelse inne i meg, fordi jeg ikke kjente meg igjen noen steder. Jeg så ikke engang toppen av fjellet som ligger rett ved siden av landsbyen. Det gjorde meg veldig redd. Det fjellet synes jo alltid over alt hvor man går på øya, men ikke nå. Jeg fortsatte å speide en liten stund, men så fortsatt ingen ting.
Jeg satt meg ned og kikket opp på månen. jeg fikke en kald frysning igjenom kroppen min, det var noe som ikke stemte der. Den stillheten, det fjellet, hvor var det blitt av? Jeg reiste meg opp, akkurat i det øyeblikket fikk jeg den ekkle frysningen igjen, det kom et vindpust igjennom trerne og over sletten. Plutselig fikk jeg et glimt av et lys i side synet mitt og akkurat som om underbevistheten min hadde registret noe som ikke bevistheten min klarte å registrere hadde jeg kastet meg ned igjen. Jeg ble liggende. Det ble stille igjen, jeg reiste meg forsiktig opp, jeg hørte en merkelig traske lyd som kom nermere. Før jeg rakk å se hva det var hadde jeg kastet meg ned igjen. Jeg lå der å hørte at traskingen kom nærmere.
Plutselig stoppet den og det ble stille igjen, veldig stille. Jeg hørte pusten min og den høye pulsen av redsel. Jeg prøvde å snu på hodet, men det var akkurat som om hode ikke ville høre på meg, akkurat som om hodet satt fast. Jeg tvingte hodet mitt rundt. jeg kikket rett opp på den kulerunde månen på himmelen, jeg fikk en følelse som jeg aldri i hele mitt liv hadde følt før. En skrekkelig følelse som trengte seg igjennom nerver og bein, som et skrik trengte den igjennom alt som var av meg. jeg ble lamslått av skrekk og redsel. I måne lyset sto det en forferdelig skikkelse, en død skikkelse. Jeg kunne se månelyset trenge igjennom ansiktet i noe som så ut til å være store råttene hull. Skikkelsen var nesten ubeskrivelig. Råtten og oppspist, så det ut som om det var nesten bare bein igjenn på kroppen hans. Etondskapsfult ekkelt glis bredte seg over restene av tennene hans mens han speidet rundt. En følelse av helt ubeskrivelig redsel bredte seg over meg, jeg lå der helt lam. Ingen ting i kroppen min fungerte bortsett fra redselen som strømmet igjennom blodet mitt. Jeg ble liggende der, frysninger som konstant gled over meg fikk meg bare til å gape. Uten å tenke over det prøvde jeg å skrike som en automatisk refleks av panikk, men det eneste som kom ut av meg var et lite klynk. Noe som var nok til å tiltrekke oppmerksom heten. Hodet på skikkelsen snudde seg sakte mot meg, jeg kunne se mer av det ondsakps fulle glise hans, og før jeg rakk og registrere hva det var, fokuserte øynene mine ut. Jeg rakk å få et svakt glimt av noen forferdelige ting av øyne som var ubeskrivelige av ondskap.
Så plutselig våknet jeg opp i sengen min. Jeg kikket fort rundt meg, og kom til meg selv og forstod at det bare hadde vært en drøm. Svett av marerittet og helt utslått ble jeg sittende en liten stund før jeg kom til meg selv. Jeg gikk ut av sengen og bort til vaske fatet for å ta litt kaldt vann i ansiktet. Vannet kvikket meg opp og jeg ble stående med hodet bøyd ned. Plutselig fikk jeg et glimt av de øynene jeg så i drømmen og skvat til. Pulsen steg fort og jeg følte at jeg ble redd. Jeg roet meg ned igjen og kikket meg i speilet. Jeg var rød i ansiktet og bløt av svette. Jeg begynte å tenke over drømmen. Den føltes så uvanlig ut. Jeg hadde aldri hatt en lignende drøm før. Alt var så virkelig. Jeg gikk og satte meg på sengekanten, og pustet lettet ut. Jeg begynte å lure på om den hadde noen betydning. Plutselig fikk jeg et nytt glimt av ansiktet, bare nærmere. Akkurat som om det ville ta meg, jeg fikk et slags anfall. Jeg følte meg fanget. Som om noe stengte meg inne, som om de øynene fanget meg i tankene mine, jeg ble mer og mer desperat. De kom nærmere og nærmere. jeg hørte en forferdelig viske stemme inne i hodet mitt som visket "Ondskap".
Alt ble tåkete og jeg vekket meg selv med et høyt skrik. Da jeg åpnet øynene satt mor ved siden av meg med en kald klut i pannen min. Tankene forsvant sakte og jeg fikk en lettet følse. Jeg følte meg lett som en fjær og at roen kom tilbake i meg. Mor satt som en deilig beroligende engel ved siden av meg. Jeg husker bare at hun satt på sengekanten med kluten i pannen min før jeg sovnet igjen.
DØM SELV! god eller dårlig?
vet ikke om jeg kunne legge denne her, men tar sjansen ?
er litt for mye press...
Og uansett var denne veldig bra