Også sammenlignbart til psykopat og offer situasjoner? Man kan også kjenne igjen settinger fra det daglige liv i den modellen.
Drivkraften til Ulven er grådighet, og det får hans rå kraft strategi til å utrystallisere nye oppfinnsomme intellektuelle veier til fullbyrdelse. Det utvikler forsåvidt hans evner, og han spiller attpåtil på mange strenger, men slomser alltid vekk svinesteikende i siste sekund.
De tre små grisene på sin side, forsvarer seg med kjempende livskraft, og klekker stadig ut nye forsvarstekniske installasjoner og forordninger. At de ikke har avlivet den store stygge ulven, tilsier vel at det antakelig ikke er mulig, men at settingen heller gjenspeiler et uomkommelig faktum i tilblivelsens væv, grådighet og begjær.
Men offerrollen har gang på gang vist seg som en glimrende katalysator for nødvendig utvikling. Nød lærer naken kvinnne å spinne, og nød lærer griser å fly. Om enn disse ikke skulle kunne gjøre det av med Ulven, så i hvert fall tilskikke dem å tilpasse seg til realitetene.
De kan ikke måle seg fysisk mot ulvens tenner og klør, skjønt det finnes svinearter som som får ulver til å luske vekk som snille hunder, griser med mektige hoggtenner, og kjever som kapper en ulvefot i ett bitt, og er dertil paneret som et slagskip?
Nei, griser er ikke til å spøke med, og spesielt ikke en sint gris som kjemper for livet. Og de er smarte, og erfarne, de sikter på ballene til menn, og dundrer til med trynet, så steinene forsvinner opp i halsen. Så har de tenner da, og eter alt. Ikke rart at muslimene har slik angst for griser?
En gang hadde de 3 små grisene besøk av en hindufetter, som klarte å innbilde Storeulv at han hadde mektige magiske krefter, så det holdt ulven i sjakk. Hadde det vært noe tæl i de tre svinekotelelettene, hadde de tatt seg bryet med å lære noen slike åndelige teknikker av fetterene sin, så hadde de hatt et permanent middel mot den.
I stedet falt alt tilbake til det gamle da hypnofetteren dro. Således symboliserer de 3 grisene også en slags regressiv progressjon, istedet for en progressiv. Altså åndelig framgang.
Men det skal være sagt, at de har seiret gang på gang allikevel. men som modell for en komparativ katalyse for personlighetsutvikling, finner den sine grenser. Settingen kan heller sees som å gjenspeile en prosess, et stadie i personlighetens utviklingen, før den utvikler tenner, og er mer et byttedyr, mat, enn en jeger. Grisen blir ofte til en ulv, i neste stadie?
Og da som fersk ulv, noen ganger værre enn en gammel og efaren ulv, ettersom den ennu ikke har utviklet ulvens etikk, og muligens har ekstra behov for å kompensere for følelsen av å være byttedyr, prøve de nyvunne kreftene, tenner og klør? Kjenne hungeren jage, i stedet for angst for å bli ett?
Å bli spist altså.
Alt i alt gjenspeiler historien materiens evindelige kamp mot ånden, men i en morsom, underholdene og gjenkjennelig drakt. Men det ligger også bud om utvikling, og om rollenes utviklingspotensialer, selv om de i første instans kan være beklemmende, som det å være plaget av en ulv som vil ete en.
På lignende vis har vel slike psykiske situasjoner vært det som har gjort det nødvendig å utvikle ånden? For gjennom det indre, og med list og i lønn, også kunne forsvare seg mot, og bekjempe hva som måtte være sterkere i det ytre?
Og helt klart, svina regnes som lykkebringere, det er jeg med på. Og bare tanken får Ulvens tenner til å løpe i vann...
