For meg er Rolf Jakobsen en spesiell lyriker. Bildedbruk, formspråk og den vare, litt såre stemmen i diktene hans treffer strenger på djupet. Har lyst til å dele dette diktet med dere. Nokså tilfeldig valgt, for det er ikke et av hans mest kjente. Diktet er fra samlingen "Brev til lyset" fra 1960. Jakobsen utga 12 diktsamlinger fra 1933 til 1985. Han er oversatt til 19 språk.
BLIND SANG
Billedavtrykket efter sten
som har ligget lenge i jorden,
ligner det ikke ansikter som har grått,
de blinde stedene i hjertet
når frykten er tatt bort.
Kribledyret piler ut, mauren blusser opp som en rødme.
Disse avtrykk efter sten,
se hvor de ligner sorg,
ansikter uten form
nesten forblødd
i Tidens fotefar
under støvlene til en
som setter foten langsomt ned
fra vår til høst,
han som går lydløst gjennem skogene
og har god tid til alt.
Han løfter bergene ned
og sender skyene foran seg i prosesjoner
til helt andre steder på jorden
hvor de faller ned som sne, som sne.
Han vender tålmodig den venstre kinn mot solen
når den rammer ham på hans høyre.
Han henter dine hender inn til ro
og de små barn til søvn.
Han kaller sporvognene hjem fra sine gater
og de små papegøyer til sine hus av bittert løv.
Bare stjernene kan han ikke rope hjem
når han står ute på store fjell for å se efter dem.
De går forbi med sine rykende fakler
lik en krigshær som er ute for å lete efter en fiende
som har gjemt seg langt borte i et tårn
eller i de mørke kløftene i fjell.
De store bevegelser i ditt liv,
stener som flyttes om.
Død uten håp
eller oppstandelse uten trøst.
Se den kjolekledde pianist i sin sal av hissende marmor
når han setter seg ned bak flyglets mørke vinge
hvordan han bøyer hodet langsomt som i bønn,
hendene løftes, fingrene beveger seg
som svaners nakker, en besvergelse
til tonen bryter ut, et maestoso
fyller hvelvene med ord
som ikke er av mennesket,
mørkt lysende, strenge og tause ord,
seierrike, hemmelighetsfulle ord,
latter fra en stjerne, sang fra en gud med leber av krystall
og du skal gå ut og gråte lenge
for du har enda meget du skal elske.
Eller når du hører maskingeværene i den brennende storbyen
på demonenes dag
når gatekampene er forbi og de siste liv blåses ut
mot kjellerveggene med håndgranater
- slik - og slik - og slik. Det er nok
og du kan gjemme ditt ansikt under en helle. Dekke over deg
med sten.
Bonden går i hverdagen og vet noe
som ikke vi vet.
Han har en hemmelighet sammen med plogfuren
og vinterfrosten og den dumpe skyggen under trær
som han holder inne med
for det kan være det samme.
Treet drikker sin stumhet av jorden,
den setter sin svære rot som en snabel dypt derned -
og drikker taushet der
og løfter den opp til stjernene og til vinden
at de skal smake alle.
De døde i gravene taler ikke meget.
Kanskje det er tausheten som betyr noe.
Kanskje det er derfor diktets munn
har den laveste av alle jordens stemmer,
nesten som gresset
eller som sangen under en sten.
Hva skal vi tro.
Kribledyret piler bort. Mauren blusser opp som en rose.
Hilsen til alle
fra kariw
Rolf er også en av mine absolutte favoritter!