I boken «Noaidier» leser jeg gamle historier om samiske sjamaner. Ikke alle har bare tjent den gode sak, for å si det sånn, og noen hadde det visstnok med å ete folk(!!?)
Dette er en av historiene om noaidien Káre Ovllá:
"En gang åt han en ung mann som het Guhtor. Mens Guhtor var underveis fra Sirdagoppe, kom noaidiåndene og drepte ham.
Det stedet der han ble drept, er mellom Sirdagoppe og Reppen og har navnet Salig Guttorms Dødsberg.
Guhtor hadde en kjæreste Ánná. Hun var da i Reppen og ville gå hjem til Sirdagoppe.
Da sa Káre Ovllá: ‘Du skal ikke bli redd om du ser noe’.
Hun fant kjæresten sin død på veien, og hun husket Káre Ovllás ord. Da skjønte hun at Káre Ovllá hadde gjordt det.
Da Guhtors mor, som kaltes Rávnná-áhkku, fikk høre det, gikk hun til Káre Ovllá og skjente kraftig på ham og la til: ‘Når du har ett sønnen min, så et også meg’.
‘Jeg skulle nok ett deg, men hodet er hardt og baken er råtten’, sa Káre Ovllá".
Så litt kresne var de dog likevel, de åt ikke hva som helst...