Privilegert 72 – Først var de 2…
For lenge siden var de 2
Døm hoia og skreik over bergkammen
Svarte, glinsende seilende på østvinden
Flott tenkte jeg mens jeg såg døm
I fri utfoldelse og samspill med vinden,
Men skjønte jeg å døm sa?
Så ble de 4
Hoia og skreik enda mer,
mens de sirkla over bergkammen
Større og svartere
Raskere og råere
” Visdommen fra mørket
smeltes inn i lysbuen fra i dag.
Gjenoppstår som en regnbue blant lys og mørke
og viser den gyldne vei.” (les Privilegert 70)
Av og til stupte de ned mot jordet
Seilte over, skreik og skreik
for så å seile opp igjen
Men skjønte jeg å døm sa?
Nå har de vært 6
Hoia og skriki mer enn noen gang
Holdt ett svare leven
Tidlig og seint i sol eller regn
hver dag i lang tid har de holdt på
Inntil jeg skjønte å døm sa…
Veien til å forstå har vært lang og tornefull
Herr Ego har nok hatt en finger eller ti med i spillet
Men nå er han borte…
Det er også de 6… etter en siste gang å ha landet på plenen her
for aller første gang,
Da skjønte jeg endelig hva Ravnene sa.
Så nå takker jeg for lærdom og budskap
og flytter lenger inn i skogen
På en topp
med utsikt mot skog og vann
Valget var tøft men innerst inne blant hjertets rop
var det skogen som kallet
Nå kommer jeg…
Og blir!