Etter en eftas-tur i skogen
satte jeg meg ned ved vannkanten
for å nyte roen og ei god pipe.
Mens flekkfluene og myggen surret rundt,
kvitret det i en og anna fugl.
Denne kveldsidyllen
ble brått avbrutt
av voldsomme plask.
Hmm...
Har beveren kommi hit også nå
tenkte jeg.
Jeg beveger meg rundt odden
og der,
i kveldssola driver to æljer i vannet.
Det er to eldre dyr.
Som to barn gleder seg over
sommerens første bad,
driver de og plasker og basker i vannet.
Dytter hverandre og spretter rundt.
Voldsomme plask og kaskader av vann
spruter rundt dem.
Jeg kan formelig se de smiler.
Så fornøyde over å ha vannet for seg sjøl.
Den ene legger seg ned
slik at bare hodet stikker opp av vannet,
og den andre rusler rolig rundt
mens den stopper opp og drikker litt.
Så med ett,
begge æljene setter ørene rett til værs
og snur seg mot vest.
Brått reiser den seg den som ligger
og setter avsted mot land.
Den andre følger etter,
og begge forsvinner opppå en furukolle
og blir stående der.
Hva var det som skremte dem?
Da hører jeg det også.
Denne trivlige kveldsseanse
blir forstyrret av en motorbåt
som kommer buldrende vestfra.
Uvitende om dette naturens eventyr
som akkurat hadde foregått
skravles det høylydt i båten
mens det blir gitt gass
og vannspruten står.
Så trist tenker jeg,
hva de går glipp av
når de må ha motor på båten
i en sjø som ikke er større
enn at du kan ro rundt den på en time.
Båten forsvinner
og kveldslydenen overtar igjen.
Det knaker lett på furukollen.
Der kan jeg nå bare se siluetten
av de to badenymfene.
Flott var det å se dem i vannet,
men nå rusler de videre inn i skogen
og krusningene på vannflaten stilner
mens siste rest av sola forsvinner bak
granene i vest.