Liv og død i veven.
Sitter på en mosegrodd stubbe bak huset
md en god kopp kaffe og nyter stillheten.
Doffen (ene katta mi) slenterer sløvt mot meg
og velter seg på sida for å bli klødd på magen.
Mens jeg koser med pus, ser jeg at det
mellom to store greiner i et duftsjasmintre like ved
henger ett utrolig flott spunnet edderkoppnett.
Sola skinner på nettet som er besatt med små duggdråper.
Det glitrer som diamanter i nettet,
og dråpene kaster ett spekter av farger fra seg.
Nettet ser ut som om det er omgitt av
hundrevis av små regnbuer. Fantastisk.
Mens jeg beskuer dette rykker det brått i nettet
og en ganske stor svermer har forvilla seg dit.
Det klebrige nette binder seg til vingene og
svermeren rykker fortvilt for å komme løs.
Da, fra et hjørne lengst opp, kommer det en
stor korsedderkopp, uhyggelig kjapt og effektivt
angriper den svermeren og setter sitt dødbringende bitt.
Mens den holder kjeven låst bruker den samtidig noen
av sine 8 bein til å klemme svermeren ytterligere fast.
Det rykker i svermeren. Først kraftig, så regnbuedråpene
kastes av nettet, deretter svakere helt til det blir stille.
Korsedderkoppen trekker seg litt unna, kravler rundt
svermeren et par ganger, som for å se hvor den skal begynne.
Så starter denne naturens trådfabrikk sin presise og effektive
innpakking av offeret. Etter en stund er svermeren ute av syne,
kun en hvit ”bomulls” kokong bryter symmetrien i det flotte nettet.
Før edderkoppen forsvinner opp i hjørnet, gjør den noen kjappe
arbeidsoperasjoner for å reparere skadene i nettet som oppstod
under kampen.
Fornøyd over å ha sikret seg mat, trekker edderkoppen seg
tilbake ute av syne. Der vil den hvile og tålmodig
vente på neste offer som forviller seg i dens nett.
Liv og død, naturens gang kan synes brutal,
men dog også veldig fascinerende.
Jeg takker ydmykt for at jeg får ta del
i Moder Jord`s liv.
