Etter ei helg dypt inne i Finnskogen
med trommereiser og stillhet,
var hodet og kroppen fylt med ro,
og avreisen stod for tur.
Da kom det en liten krabat
så svart og fin.
Tok den i min hånd
og hilste pent.
Den kraftigste edderkopp
jeg noensinne sett.
Bekkende svart den løftet sin kropp
og isteden for ett bitt
begynte den å spinne ett nett.
Bakpå ryggen
den fire prikker hadde,
minnet meg om livet
og de retninger vi har.
For meg har alltid edderkoppen
vært fin,
og jeg følte den kom for å si takk
for det vi hadde gjort ved vårt besøk.
Den ønsket oss lykke til videre
hvorpå jeg løftet den opp på ei grein
hvor den satte seg rolig.
Takk edderkopp
for din inntreden på vår avreise
minnet om deg skal jeg
alltid ha med.
Vi har så lett for ikke å se de små ting som kryper i skogen,
de blir trokket på som en av oss svake i naturen / samfunnet..
De er der for å minne oss på hva vi egentlig er..
Vi alle er en viktig brikke i universert...
Samin
Helt til ifjor vår, da jeg bestemte meg for at dette bare var helt idiotisk. En liten skapning som er mer redd meg.