I det kveldssola senka seg over de dype skogene
var det som om alt skiftet frekvens.
Stillheten ble brutt av høye toner
melodisk og skjønt.
Da sola forsvant
og nattmørket overtok
ble gran og furu opplyst
av blåskimret lys.
Det svingte seg mellom greiner og busk
og lokket meg ut i det dype mørket
Men overjordiske toner la lokk på all frykt
og skrittene førte meg sakte frem.
Blåskimrede alver danset og sang
blant osper så svarte og fylt med kraft.
Skogbunnen rumla i dype leier,
de underjordiske ville også være med.
En varme og godhet fylte skogen
da den vante verden forsvant av sted
Bergtatt av skjønnheten kom tårene frem
og jeg følte nærmest som jeg var kommet hjem.
Som et frosset øyeblikk for all evighet står dette minne prentet
og blir verden en dag fylt av elendighet og vold
tar jeg Alvedansen frem igjen
og lar kraften i minnet bli mitt skjold.
PS! dette bildet tok jeg tidligere, men syntes det passa så bra
Ikke mer å si om den saken!
(Ligg stadig skinnflat i nesegrus beundring...)
