men noe driver meg allikevel til å gjøre det.
Episodene jeg skriver om her skjedde under kurset som ble holdt på Finnskogen i høst.
Disse sammen med "reisene" jeg hadde der (Kokopelli har skrevet om litt av sitt derfra
)jeg kommer til å skrive inn disse også, men tar når først de opplevelsene som forekom utefor "reisene"
Når det gjelder småfolket så har jeg alltid trodd at de er der, men vi mennesker med alt vårt styr og ståk klarer ikke lenger se dem.
Men på stedet på Finnskogen der Whitecougar holdt kurs , der har jeg møtt dem og sett dem.
Første gangen satt jeg ute på en benk og fikk plutselig se en liten kjapp skapning som knisla og lo idet den/han sprang rundt uthuset.Først tenkte jeg at nå har det rabla fullstendig. Men noen få minutter seinere var han der igjen, humra og lo, skvatra og sa noe jeg ikke forstod (dette er vel 12-13 år siden) for deretter å forsvinne igjen.
En tredje gang kom han frem og stoppet nå opp, titta lenge på meg med hue på skakke og småknisla. Hvorpå han pekte på meg og slo ut armene mot himmelen, mot skogen og mot jorda. Så forsvant han igjen.
Vel, jeg tenkte ikke mer over det enn at det der og da hadde vært en fantastisk opplevelse, og det var jo ikke mulig å fortelle dette til noen, da hadde jeg vel blitt frakta bort.
I ettertid har jeg sett og hørt dem mang en gang, men det var først etter kurset med Whitecougar det gikk opp for meg, at det som skjedde for alle de årene siden, var en beskjed til meg, en beskjed om at jeg skulle jobbe for en bedre jord. Og med alt som har skjedd i så måte i årene som har gått, med min stadig økende lengsel etter skogen, det å være i naturen og det å være en del av den så forstår jeg nå at den gang så ble jeg hjulpet igang uten egentlig å forstå det.
Og med prosjektet World Drum føler jeg nå at endelig er jeg skikkelig igang med å gjøre noe som kan bety no, om ikke for andre så hvertfall for meg sjøl. Og jeg fikk ytterligere en beskjed under kurset.
Alle hadde gått til ro, og jeg tok soveposen og la meg ute på verandaen på torpet. Der lå jeg å titta utover nattmørket og skogen mens hue var overveldet av alt jeg hadde opplevd på kurset, samtidig som jeg da lå å tenkte ett øyeblikk på at dette prosjektet kanskje bare var ett øyeblikks anfall av galskap, men da...
Først ett langt klagende hyl (ulv tenkte /ønsket jeg), men det var det ikke, det var en mye høyrer tone på hylet, klagende og sårt, og det kom nedenfra (jeg var klin våken og edru) under bakken. Så ble det stille en liten stund hvorpå det kom igjen. Og 5 ganger ialt kom hylet, og etter det siste hylet trodde jeg faktisk det var jordskjelv. Til lyden av en dyp formidabel rumling ristet både jeg og terrassen. Dette holdt på i kanskje 4-7 sekunder (umulig å tidsfeste) så ble det stillt.
JEg var aldri redd og med det samme ristingen og rumlingen hadde gitt seg, fikk jeg ett helt klart bilde i hue, og det var bilde fra den siste reisa vi hadde hatt hvor vi besøkte dyrenes landsby, hvor mine kraftdyr tok meg med ut fra landsbyen og viste meg en skog som var så ødelagt av mennesker at jeg begynte å gråte. Derpå snudde de seg alle 4 mot meg og sa: "Du vet hva du har å gjøre"
Og ja, jeg veit hva jeg må og jeg skal gjøre det, det blir min livsoppgave.
Puhhh, blir nesten svett av å fortelle dette ...
Når det gjelder alvene,
ååååhhh du milde hvor skal jeg begynne.
Men jeg så dem, jeg danset med dem og jeg hørte sangen deres, og det var ikke mindre enn en ubeskrivelig lykkefølelse og en fred i sjela som jeg aldri aldri før har kjent.
Mange ganger når jeg har vært på Torpet på Finnskogen eller på ett av de andre stedene vi (jeg og noen kamerater) har har jeg fått veldig sterke fornemelser av en eller anna form for kraft/energi på bestemte steder. Denne gangen på Torpet gikk det lenger.
I en pause vi hadde gikk jeg (som vanlig) ca5-600m unna til en liten gapahuk vi har satt opp ved ei eldgammal rogn. Satte meg der på en stubbe mens kveldsmørket senka seg.
Så ser jeg lysskimmer i skogen, tror først det er en av de andre kursdeltagerene som er ute med lommelykt, sjøl har jeg ikke lys der, har gått der så mye at mørket ikke er noen hindring.
Tenker at det er slik "ledlight" (blålig kortdistanselys) men det beveger seg veldig rart og jeg kjenner en energi som formelig vokser opp fra skogbunnen. Da ser jeg dette blålige lyset som beveger seg mellom trærne. Det svever og det er helt stille. Det eneste er en nesten knitrelignende lyd som må komme av den enorme energien der.
Hører da noe jeg vil betegne som overjordiske toner,svakt og melodiøst.
Det forsvinner lenger ned i skogen.
Og jeg reiser meg sakte og går nedover, inn i den tette skogen og ser stadig noen glimt av lys innimellom.
Etter ca. 10 min står jeg plutselig ved det vi alltid tidligere har kalt for krafttrærne her. Det er 3 stk. osper som er så uttrulig digre og kraftige at jeg aldri har sett makan. Stammene er spikrette og rager høyt høyt opp, og de er nesten beksvarte,med unntak av nedre del som er mosekledd. Der nede ser jeg dem, Alvene de danser, og jeg kjenner bare tårene renne (opsss. det gjør det igjen når jeg skriver dette) Jeg veit bare ikke hvordan jeg skal beskrive dette, det er overjordisk.
Jeg bare står der og ser. Etter ei stund glir de sakte bort. Går tilbake til hytta nesten som i drømmetilstand. Dagen etter er det tre andre på kurset som går en liten tur (hver for seg). Jeg forklarer hvor det er greit å gå, samtidig sier jeg; Vær åpen og forsøk å ta inn, og fortell meg etterpå om det var noe dere la merke til.
Alle tre (uavhengig av hverandre) forteller nøyaktig det samme om hvor de merket en sterk økning i energien, men ingen hadde sett noe.
Kvelden kommer, og denne gangen komme de til torpet. Rett nedenfor torpet på ei slette før skogkanten dukker de opp og de danser og danser, jeg føler de kaller på meg, så jeg går ned til dem og føler som om noen sku putta en hovedstrømskabel inn i meg, og da et øyeblikk kunne jeg se dem ordentlig. De skjønneste skapninger tenkes kan og fylt med en godhet og varme. Dette øyeblikk vil stå frosset i minnet mitt for all evighet. Og jeg vet at en av de andre på kurset også så det. Vi sa det aldri høyt, vi bare så på hverande og forstod.
Man må ta disse minnene inn i seg og la dem leve, men man må ikke la de ta overhånd og ønske seg dit. Vi har en oppgave å utføre her på¨den fysiske jord og den skal vi sluttføre. Hva som skjer etterpå vil tiden vise.
Vel håper dette ga deg en liten beskrivlese av hva jeg opplevde,
det er nesten umulig å gjengi dette ordentlig.
