Sola skinner
-og det regner fra blå himmel.
Fuglemor ser på sine små flyvedyktige fra vårens kull
-samtidig som hun forvirret ser på de nylagte eggene
Trekkfuglene skulle vært langt på veg mot sør
-men de har parkert på ei sommergrønn slette i oktober
Blomkarsen ferdigblomstert i august og kastet sine frø
-nå i oktober spirer allerede neste års vekster
Frosten burde være på veg
-men markblomstene blomstrer som aldri før
Høsten er her
-likefullt fant jeg nysprugne jordbær i hagen
Frustrerte planter og dyr som er fullstendig i villrede for parringsakten
Snø i Sahara og verdenshav i opprør
skypumper, stormer, tsunamier og jordskjelv
Hvor lenge skal vi gå med øynene lukket?
Hvor lenge skal vi fortsette å være destruktive mot vår egen boplass?
Moder Jord rister i spasmer,
på samme måte som en menneskekropp gjør
når den blir tappet for kraft eller fylt med gift.
Vi burde takke Moder Jord for alt hun gir og har gitt oss,
ikke straffe henne gjennom å tyne ut naturressursene ut av henne
med eneste mål om økt makt og kontroll
Ønsker vi virkelig ikke at våre etterkommere skal ha en frodig og
levedyktig jord som de kan forvalte videre?
Jeg tror,
at dette ønsker vi alle som en.
Dypt inne i hver enkelt menneskesjel tror jeg det ligger et ønske
om at denne jord skal vare, at det skal være et sted for fortsatt eksistens.
For komme dypt inn i sjelen å få tak idette
må hver og en av oss
skrelle av oss egoets destruktive kappe
og se seg sjøl som en del av det store fellesskapet.
Vi er en del av alt,
Vi er en del av alle,
Vi er en del av selve universets essens