Hmm noe skjedde da jeg la inn teksten om alvene, småfolket ble tydeligvis borte.
Legger det inn her, skulle egentlig vært sammen med forrige innlegget herfra
Når det gjelder småfolket så har jeg alltid trodd at de er der, men vi mennesker med alt vårt styr og ståk klarer ikke lenger se dem.
Men på stedet på Finnskogen der Whitecougar holdt kurs forrige helg, der har jeg møtt dem og sett dem.
Første gangen satt jeg ute på en benk og fikk plutselig se en liten kjapp skapning som knisla og lo idet den/han sprang rundt uthuset.Først tenkte jeg at nå har det rabla fullstendig. Men noen få minutter seinere var han der igjen, humra og lo, skvatra og sa noe jeg ikke forstod (dette er vel 12-13 år siden) for deretter å forsvinne igjen.
En tredje gang kom han frem og stoppet nå opp, titta lenge på meg med hue på skakke og småknisla. Hvorpå han pekte på meg og slo ut armene mot himmelen, mot skogen og mot jorda. Så forsvant han igjen.
Vel, jeg tenkte ikke mer over det enn at det der og da hadde vært en fantastisk opplevelse, og det var jo ikke mulig å fortelle dette til noen, da hadde jeg vel blitt frakta bort.
I ettertid har jeg sett og hørt dem mang en gang, men det var først etter kurset med Whitecougar det gikk opp for meg, at det som skjedde for alle de årene siden, var en beskjed til meg, en beskjed om at jeg skulle jobbe for en bedre jord. Og med alt som har skjedd i så måte i årene som har gått, med min stadig økende lengsel etter skogen, det å være i naturen og det å være en del av den så forstår jeg nå at den gang så ble jeg hjulpet igang uten egentlig å forstå det.
Og med prosjektet World Drum føler jeg nå at endelig er jeg skikkelig igang med å gjøre noe som kan bety no, om ikke for andre så hvertfall for meg sjøl. Og jeg fikk ytterligere en beskjed under kurset.
Alle hadde gått til ro, og jeg tok soveposen og la meg ute på verandaen på torpet. Der lå jeg å titta utover nattmørket og skogen mens hue var overveldet av alt jeg hadde opplevd på kurset, samtidig som jeg da lå å tenkte ett øyeblikk på at dette prosjektet kanskje bare var ett øyeblikks anfall av galskap, men da...
Først ett langt klagende hyl (ulv tenkte /ønsket jeg), men det var det ikke, det var en mye høyrer tone på hylet, klagende og sårt, og det kom nedenfra (jeg var klin våken og edru) under bakken. Så ble det stille en liten stund hvorpå det kom igjen. Og 5 ganger ialt kom hylet, og etter det siste hylet trodde jeg faktisk det var jordskjelv. Til lyden av en dyp formidabel rumling ristet både jeg og terrassen. Dette holdt på i kanskje 4-7 sekunder (umulig å tidsfeste) så ble det stillt.
JEg var aldri redd og med det samme ristingen og rumlingen hadde gitt seg, fikk jeg ett helt klart bilde i hue, og det var bilde fra den siste reisa vi hadde hatt hvor vi besøkte dyrenes landsby, hvor mine kraftdyr tok meg med ut fra landsbyen og viste meg en skog som var så ødelagt av mennesker at jeg begynte å gråte. Derpå snudde de seg alle 4 mot meg og sa: "Du vet hva du har å gjøre"
Og ja, jeg veit hva jeg må og jeg skal gjøre det, det blir min livsoppgave.
Puhhh, blir nesten svett av å fortelle dette ...
Når det gjelder alvene,
ååååhhh du milde hvor skal jeg begynne.
men jeg så dem, jeg danset med dem og jeg hørte sangen deres, og det var ikke mindre enn en ubeskrivelig lykkefølelse og en fred i sjela som jeg aldri aldri før har kjent.