Står og tar en kveldsrøyk på østsida
og venter på Bestemor måne
som snart kryper over bergkammen.
Mens jeg venter titter jeg på Cassiopeia
og med ett det gnistrer til.
Ett stjerneskudd så vakkert
skyter ut fra stjernebildets sentrum
og drar rett vest.
Hmm… man kan ønske seg noe.
Kan man ikke det?
Jeg velger å gjøre det uansett.
Og etterpå det er så godt å kjenne
at nå ønsker jeg meg ikke noe til meg sjøl.
Egoets ønsker har veket av veien
for større ønsker
som gjelder oss alle.
Om det oppfylles?
Vel, det er vel opp til meg sjøl
og resten av verden å se…
Vakkert var det uansett,
og priveligert føler jeg meg
som har lært meg å se
