Klokka er 08.17 og tåka henger ennå lett igjen i åsssidene,
men morgenlyset har tatt over for nattmørket.
Min yngste datter og jeg har allerede vært i skogen
i to timer og sitter stille på æljpost.
Mens jeg sitter der å titter og filosoferer
får jeg med ett følelsen av å bli stirret på.
Jeg snur meg sakte mot nord der jeg føler det kommer fra
og ganske riktig, der titter et rødhvitt ansikt fram mellom bregnene.
Nysgjerrig, men mistenksom kommer den sakte fram
for å se hva det er som har forvilla seg inn i skogen.
Rolig signaliserer jeg til dattera mi slik at også hun
sett inn i det trivlige ansiktet som nærmer seg.
En flott rev med frodig og kraftig pels
lister seg sakte mot oss.
Vi sitter så stille så stille og beundrer den,
og tar ikke sjansen på å leite fram kamera,
det vil være nok til at denne rødkledde kvikkasen
stikker avsted.
Den setter seg bak litt blåbærlyng
og snuser, lytter og titter nysgjerrig
på disse merkelige skapningene som sitter ved furua.
Svartspettens hyl stjeler ett øyeblikk
revens oppmerksomhet,
men den vender seg raskt tilbake mot oss.
Åhhh hvor gjerne skulle ikke vi ønske å kunne
stryke hendene våre over denne tjukke flotte pelsen.
"Mikkel" er utrolig vakker der den sitter med hodet
litt på skakke og undrer seg over oss.
En bevegelse som ikke vi ser
får reven til å snu seg,
og med to kjappe byks så er frokosten sikra.
En liten skogmus må bøte med livet denne morgen
for at "Mikkel" skal få stilnet sin sult.
Fornøyd slikker den seg om munnen
og kaster ett siste blikk på oss
før den rusler rolig videre inn i skogen
