Sitter under ei stor furu
på noe vi kaller "Piptoppen"
(kommer av at en gammal lokal kar glemte pipa si der for flere titalls år sida)
Det er så stille så stille,
bare en kald morgenvind fra Nord
suser litt rundt ørene mine.
Fjernt hører jeg kakking fra en Hakkespett.
Kakkingen opphører
og jeg blir var flaksende vinger.
Der er Flaggspetten og den setter seg
i ei gammal råtten bjørk som står siden av furua.
Der setter Flaggspetten seg å kakker iveg.
Den fjerner ivrig gammal bark
og roter inni i treverket.
Den er så nærme at jeg ser den plukker ut
det ene inssektet etter det andre.
Deretter flytter den seg over i furua.
Der rett over hue midt setter den igang
ei kakking så kraftig
at det får meg til å tenke på ei trykkluftbor som går for fullt.
Hvilke nakkemuskler har ikke denne fuglen.
Og nebbet, for ett verktøy,
presist som et kirurgisk instrument.
I ett forrykende tempo fjernes tjukk furubark,
mens den med gjenvne mellomrom
tar en titt rundt seg for å holde kontroll
på eventuelle fiender.
Den flytter seg etterhvert ut på ei grein
hvor den henger opp ned
mens den plukker forsiktig i furuskuddene.
Utrulig er egenskapene dyrene har for å tilpasse seg
de elementene de skal leve i og med.
Tenk om vi mennesker også kunne ha tilpasset
oss naturen på en slik måte,
og levd med den,
isteden for å leve av den.
Slike små opplevelser i skog og mark
setter igang mang en tanke
hos en stakkarslig menneskesjel.
Vi blir, til tross for vår strålende intelligens,
ganske så små i sammenligning.
På veg heim igjen
rusler jeg rolig og titter rundt.
På avstand ser jeg katta(tror jeg)
som sitter på trappa heime.
Da jeg nærmer meg,
synes jeg at den katta hadde fått fryktlig lange ører.
Og da ser jeg,
at der på trappa mi sitter en diger hare
med lyttende ører og snusende nese.
Jeg stopper opp og ergrer meg over at
denne gangen lå mobilen på lading.
Stille setter jeg med ned på huk for å se på denne livlige krabaten.
Forsiktig hopper den ned fra trappa
og tar noen saktmodige skritt
mot midten av gårdsplassen.
Der har jeg laget en liten dam,
og jammen hopper den ikke opp på kanten
og setter seg til for å drikke.
I det samme kommer den jeg først trodde jeg så.
Doffenkatta kommer slentrende rolig,
men får med ett øye på "inntrengeren"
Katta stopper helt opp
og halen går som en pisk.
Trur nok katta hadde litt problemer med å finne ut hva den skulle gjøre,
for jammen var den haren stor.
Katta legger seg flat og kryper mot midten
og akkurat da reiser haren seg opp og blir var katta.
Ett kjempebyks og haren setter i veg mot skogkanten.
Katta skvetter av dette og springer skremt
opp trappa og forsvinner gjennom katteluka.
Trivlig var det nå uansett å se denne pelskledde harepus
som nå var i en skiftning når det gjelder pelsfarge.
Kanskje en anna dag så kommer den igjen
og da skal jeg ha kameraet klart.
er