Jeg føler meg som en stjernehimmel.
Jeg er mitt eget mikrokosmos i meg sjøl.
Står andektig under de høytragende svarte granene heime
og ser opp i uendeligheten.
Hvor langt går det?
Stjernehimmelen gnistrer
Og det føles som om kraften derfra
suger meg opp og innlemmer meg.
Et lett knekk høres,
og jeg ser skyggen av rådyrene
som tusler mellom granstammene.
De stopper og titter opp de også
Sammen er vi en del av alt
Sammen er vi makrokosmos,
og alene er jeg mikrokosmos
Alt i alt er vi essensen
Tanken gjør meg svimmel,
Ærbødig og andektig.
Tenk, så små vi mennesker er
i den store sammenhengen
Men dog så privilegert
i det å få være en del av den.
Ser æ himmelen så e æ rak i ryggen 
