Ulvesporing mars 2008
En lørdag morgen i mars ringte vekkerklokka 0500, herlig, idag er det tur i skogen og sporing av ulv på programmet. Jeg titter ut av vinduet for å sjekke været, og dessverre pøser regnet ned. Skitt tenkte jeg, dette ødelegger sporinga og gjør det vanskelig å finne ferske spor. Men uansett, opp og hoppe, på med helmakko og fullt skogsutstyr. Etter en durabelig frokost var det ut å finne ski og anna nødvendig utstyr, for deretter å sette kursen mot møtestedet.
Vel framme ved møtestedet, står de andre klar og venter. Heldigvis var det litt kaldere der oppe, slik at det hadde kommet snø. Riktignok lå det nysnø i sporene, men de to dyktige sporerne hadde holdt på hele natta og visste hvor ulvene hadde gått. De hadde funnet to ulike sporsett, med to dyr i hver.
Dette var gledelig, da vi veit at det ikke er mange igjen av dem og at ulvene heller ikke har ynglet i Norge siste sesong. Til tross for rovdyrhaternes iherdige innsats for å bli kvitt disse ”utyskene”. Bare to uker tidligere ble det funnet gift-åte i området, og dette er bare en av mange metoder som brukes for å bli kvitt ulvene.
Jeg husker med tristhet bildet av de stolte jegerne med sine geværer etter slaktinga av Koppangflokken, hvor de også var ”uheldige” og skøt tispa i en annen flokk også. Minnes jeg rett var det vel i denne jaktsammenhengen de tok i bruk snøscootere, helikopter og anna tekniske hjelpemidler for å spore, finne og slakte flokken. Hurra for den stolte ulvejeger som levner sin motstander verdig respekt.
Det blei ett lite (men nødvendig for meg) sidesprang. Over til årets tur.
Vi starta årets tur med å følge sporsettet som gikk innover en gammel skogsveg. Etter noen hundre meter kom vi til ei lita å, og der hadde jammen oteren drevet. Det å finne oterspor midt inne i Finnskogen var en stor bonus på turen.
Noen kilometer lengre fram vinklet sporene av vegen og inn i skogen. Her bar det innover furuskogen og oppover en ås. Sporene ble vanskelig å følge da det innimellom omtrent ikke fantes snø inne i skogen. En opplevelse ble det like fullt. For det å gå på ski i slik vekslende terreng og føre var for noen helt greit, mens derimot de som hadde smurt med klister ikke var fullt så fornøyde. Da vi ankom toppen på åsen hadde de med klister fått med seg stort sett det som var av løs materie, kvister, mose og lignende, og hadde nok til å bygge flere reir.
Her oppe flata terrenget ut igjen og det var mer snø, dette gjorde sjølve framdriften og det å finne sporene lettere. Litt lengre fremme kunne vi tydelig se at ulvene hadde satt opp farten, og vi fikk snart se hvorfor. De hadde fått ferten av ælj og starta jakta på denne. Jakta hadde foregått over en ganske lang distanse, men dette hadde sin årsak i at de bare var to og de måtte nok bruke alle sine ferdigheter til å slite ut æljen før de gikk til direkte angrep. Og ganske snart dukket det opp blodspor og spor etter kamp opp i snøen.
Mens vi studerte dette ble vi var lydene av fugl og litt lenger fremme så vi dem. Kråker og ravn sirkla og skrek. Vi gikk i retning av fuglene og der lå den angrepne æljen. Kråker og ravn skrek iltert over vårt nærvær og flaksa vilt av sted. Vi holdt oss ett stykke unna selve kadaveret. Ulvene hadde så langt ikke rukket å spise mer enn stort sett hodet og en del av bakparten, mest sannsynelig hadde de blitt skremt, for sporene som førte vekk viste at de hadde stor fart. Da oppdager vi at det går en skogsveg like bak en liten høyde, og vi ser at det har kjørt bil der nylig. Men ulvene kommer garantert igjen seinere når de har forvisset seg om at det er trygt.
Vi veit med sikkerhet at rovdyrmotstanderne ofte er ute på skogsvegene for å se etter ulv. Kommer de over noen og de får muligheten så skyter de. Og det er flere ulver påstått påkjørt av bil eller tog, som man har funnet kuler i.
Mens vi nå står der i nærheten av æljekadaveret får vi høre lyden av bil. På skogvegen dukker det opp to biler med fire ”jegere”. De ser oss og stopper. Fra der de står kan de ikke se æljen , for den ligger gjemt bak noen steiner. En stor brysk kar velter ut av den ene bilen og roper til oss:
“hey, hva er det dere driver med her, er dere no slik forskere eller?”Neida, vi er bare ute på skogstur blir det svart.
“Er det sant?, “growler” mannen. Sikkert at dere ikke er av dissa hælv… ulveelskera som jobber for å bevare dem?”
Av erfaring veit vi at enkelte av disse ekstremistene kan være både brutale og voldlige, så vi fastholder bare at vi er på skogstur.
“Vel”, låter det fra mannen som setter seg inn i bilen igjen og de reiser videre.
Vel vitende at disse folka kommer til å holde øye med oss fortsetter vi vår ferd innover. Omtrent 20 minutter seinere får en i gruppa beskjed på mobilen fra de som vakter bilene våre.
(vakter nødvendig pga. Tidligere erfaring med hærverk som sukker på tanken, istykker skårne bildekk etc)
Vaktene gir beskjed om at “jegerne” nå har vært ved bilene og skrevet ned alle bilskiltene. Da veit vi med sikkerhet at vi vil ”bli overvåket”. Dette er ikke gode nyheter, men vi kan uansett ikke la disse folkene skremme oss fra å gjøre det vi gjør. Vi fortsetter og gjør ikke noe så sant vi ikke blir angrepet eller truet. En av deltagerne som er med hadde en skremmende opplevelse sist høst. En kveld kommer en kolonne på 10-11 bilder durende inn på gårdsplassen hans, og der ble både han og hans familie truet pga av hans holdning til rovdyr.
Denne hendelsen ble anmeldt til politiet og ”jegerne” ble innkalt til avhør. Jeg kan forstå at enkelte mennesker kan føle en motstand mot rovdyr og det må de få lov til, men når det går til skrittet med vold og trusler, det er totalt uakseptabelt. Samtidig kan jeg ikke annet enn å synes litt synd på disse menneskene, med tanke på alle de fantastiske opplevelsene i samspillet med naturen de går glipp av.
Vi forlater nå dette sporsettet og tar oss fram til der hvor de to andre ulvene har gått. Disse to har gått i retning av svenskegrensen omtrent 12 kilometer unna. På vår veg passerer vi utrolig mye flott landskap og langs de mange åène finner vi ett skattkammer av isformasjoner som representerer de flotteste kunstverk med naturen som skaper.
Vi går på ski over islagte innsjøer og følger sporene til en sildrende bekk, og her har ulvene stoppet for å drikke. Vi stopper opp for en pause og drikker litt sjøl. Idet jeg sitter på huk og slurper fra bekken og de andre småprater, får jeg en følelse av å bli studert. Her er det ingen skogsveger i nærheten og jeg er sikker på at det ikke er ”jegerne”, de forlater sjelden vegene. Jeg sitter rolig mens jeg sakte snur hodet mot venstre. Noen hundre meter lenger bort er det en liten høyde med furutrær og noen store steiner, og jeg føler at det kommer derfra.
Jeg kan ikke se noe bortsett fra furu og stein. Da med ett er det som om alle frekvenser skifter og jeg er ikke lenger en del av gruppen. Alt lyder og ser annerledes ut, og da blir jeg var de to ulvene som sitter til venstre for en stor stein på høyden. Jeg ser dem ikke tydelig, men jeg føler deres nærvær mens de vokter oss som følger i dere spor. Usikre på hvorfor vi er der.
Intuitivt veit jeg at dette er rette øyeblikket å snakke til dem på. Uten å bruke stemmen sender jeg følgende ord av sted, som av en eller annen grunn er på engelsk:
“Teacher and brother wolf, we are honoured by your presence and we greet you with respect. We mean no harm, and we entred these woods to get knowledge that we need to be able to protect the few of you left. We are connected and depending on each other. We enter your world in peace and we leave your world in peace. ”
Og ett stille svar kommer:
“In mutual respect we greet each other. As we are few, you are also, but together in spirit we walk our paths and one day we all will bee free again. Walk in peace”
Jeg returnerer tilbake til “normal” tilstand og gruppen. De ser på meg med ett underlig blikk og ser opp mot åsen. Uten noen kommentar reiser jeg meg, fyllt av denne opplevelsen, og da detter følgende gamle poetiske vri meg i hodet:
Paws,
Walking across moss and stone.
Watchful yellow eyes,
searching for peace.
Escaping from the worst of predators,
glancing back, watchful.
The family are gathered,
one row for leaving less possible tracks.
Crystalclear water in a spring,
the family drink the lifegiving water.
Small paws are licked to heal wounds.
Would and need rest,
but they are behind.
Must move on, Move on...
As nightfall come,
finally some safety and rest.
The small ones fold thight,
and falls asleep at once.
We look at them with a conserned glance:
“How will their future be?”
Listning, smelling and watching.
Always on guard against man with guns,
who shoots us all
if we come to close.
The freedom of our past
are now only a longing.
Our dream, our wish
of beeing able to live in peace,
in the woods free from guns.
That is our motive power and our hope.
As the night watch over us
sleeping and safe,
in our dreams we see the spirits once
again make man live in peace with nature.
There is always hope...
Vi har nå vært på vandring hele dagen og mørkets frembrudd er nær, så det er på tide å gå tilbake til utgangspunktet. Mens vi går over isen på en liten sjø i dalføret føler jeg igjen nærværet av ulvene mens de følger oss fra åskanten. Det finnes ingen frykt, bare gjensidige følelser om hvrdan livets vev virkelig burde være.
“Thank you brother.”
Wolf mars 08
