The Magic Flute
Ifbm måneformørkelsen 20-21 feb, lå min sønn og jeg ute i skogen.
Vi ville gjerne oppleve dette ute i det fri. Der rigga vi oss til ved en sjøllaga lavoo,
fyrte opp ett skikkelig bål og nøt mørket som omga oss.
Der satt vi og koste oss til lyden av bålet og elvas klukkende sang like ved.
Han la seg etter hvert, og planen var å stå opp igjen ca. kl. 03.30 for å være klar til begivenheten.
Jeg ble sittende ved bålet og spille fløyte ei god stund, før jeg gikk over til tromma.
Holdt på ganske lenge uten egentlig annet i sikte enn å finne roen.
Stille og forsiktig holdt jeg på, og da jeg ga meg, ble jeg sittende og titte inn i flammene
og røyken som steg. Flammer og røyk gjør noe som ikke så mye annet gjør.
De er her i den fysiske verden for så å forsvinne rett inn i åndeverden som vi ikke ser.
Dette er utrolig fascinerende.
Som i trance ser jeg flammene spiller sammen med røyken, hvorpå jeg etter en liten stund
hører de mest varme og flotte fløytetoner jeg har hørt.
Da ser jeg ett tre omgitt av lys og musikken kommer derfra. Går lenger inn i det og ser
at treet er fullt av små ormer/marker som kravler ut og inn i stammen og greinene,
og det er de som lager musikken. Det var så flott og jeg husker jeg tenkte at dette treet
er magisk og det er Moder Jords musikk som kommer ut.
Vel, godt fornøyd legger jeg meg omsider og våkner igjen kl. 03.30, men ute henger skodda
så tjukt og lavt at det ikke er mulig å se det vi er kommet for.
Så jeg kryper tilbake i soveposen og våkner neste morgen med ett klart bilde i hodet av
forrige kvelds opplevelse. Når jeg kommer heim lager jeg ei skisse av hendelsen.
Begynner deretter så smått å male dette bildet (driver fortsatt :-).
3 dager etter, den 24, får jeg en e-post fra usa, fra en fløytemaker jeg traff der borte.
Han forteller meg at han hadde vært ute og gått en dag og i skogen ved ett cedar tre
fant han ei grein som lå ved siden av. Da fikk han for seg at denne skulle han lage en fløyte av til meg.
Waow tenkte jeg, men sa på det tidspunkt ikke noe om min hendelse.
I ei ukes tid etter fikk jeg ny e-post av ham. Han hadde gjort fløyta ferdig.
Han beskriver hele prosessen og bl.a. skriver han at når han fjernet barken
så var hele greina full av merker etter tremark som hadde spist seg rundt alle steder
og etterlatt tydelige markeringer i treet.
Da var det nakkehåra mine stod rett ut og jeg fortalte ham om min opplevelse,
samt at jeg sendte ham ett bilde av skissa jeg hadde gjort. Han ble selv "amazed",
for i tillegg hadde han stemt fløyta i F som anses (hvertfall av noen) som Moder Jords tone.
Ei uke etterpå kom det expresslevering på døra heime, og der var den.
Nesten seremonielt pakket jeg opp, og der var den vakreste fløyta jeg har sett.
Krokete, ”markspist” og med en fantastisk glød. Jeg snur og vender på den,
nyter synet av den, og da ser jeg at i enden på ”bird`n” (klossen over hullet)
er det brent inn en ulvepote, og omtrent midt nede på fløyta står det brent inn:
”The Wolf Flute”.
Det går en ”frysning” gjennom hele meg og tiden er inne til å prøve fløyta.
Jeg får ikke blåst mange tonene i den, før jeg føler en varme siger gjennom meg.
Her var de samme flotte tonene jeg hørte den kvelden.
Med tårer i øynene tenkte jeg: ”This is a Magic Flute”
Og det er det, for meg. Og slik jeg opplever det er den også magisk i forhold til dyr.
Her er tre kortversjoner av møte mellom fløyta og dyr.
- En kveld tar jeg med fløyta ut, og spiller i skogkanten. Ganske raskt får jeg svar
fra skogen via ei kattugle foran. Jeg spiller tilbake og da svarer nok ei kattugle,
denne gangen bak meg. Jeg spiller og de svarer, som en liten trio holder vi på.
En herlig opplevelse i kveldsmørket med en gnistrende stjernehimmel som publikum.
- Kattene og hunden heime er ikke særlig glad i mange av ”ulydene” som kommer fra meg
og instrumenter. Men første gang jeg tar frem denne fløyta og spiller inne, kom begge
kattene og hunden og la seg rolig ned. Helt avslappet lå de å titta på fløyta og så ut til
riktig å nyte tonene. Det var som om de forstod budskapet som lå der. Fantastisk.
- Så var det en dag her jeg gjennom vinduet fikk se to rådyr ute på jordet.
Åhh de vil jeg ut å se mer på tenkte jeg. I det jeg går fanger fløyta oppmerksomheten min
og den vil være med. Ok, tenker jeg litt skeptisk, for rådyra er veldig vare og stikker fort av.
Stille går jeg ut på kanten av jordet og setter meg ned. Der ca. 200 meter unna står de to
rådyra og leiter etter mat. De ser meg komme, og titter vaktsomt mot meg med ørene stående
rett opp. De ser ingen fare i meg og fortssetter sin leiting etter mat. Da starter jeg å spille forsiktig.
Lange rolige toner, og rådyra stopper opp og ser mot meg. Da skjer det utrolige. De stikker ikke av,
de kommer faktisk nærmere. Og til slutt stopper de bare 30 meter fra meg, side og side,
mens ørene beveger seg lett som for å fange opp tonene. Lenge spilte jeg, og rådyrene tittet på
hverandre (ei geit og en bukk) mens de gned nesene mot hverandre.
Da stoppet jeg å spille og bare nøt synet. Jeg takka pent for dette møte og reiser meg for å gå.
Da begynner geita å slikke bukken i ansiktet. Det var som å se den sanne kjærlighet fra naturen.
Tankene mine går til fløytemakeren og naturen, og jeg sender en takk for at jeg får være en del av det hele.
