Lynraskt finner jeg ut hvordan jeg må stikke.
Først ett tverrsnitt gjennom magen, fra side til side, så knivhånda inn og opp.
Blodet som renner fra hjertet og ut i verden er lysegrønt.
Jeg er rolig.
Jeg har drept.
Med venstre hånd.
I et hara-kiri.
Så våkner jeg fra Drømmen,
mye kommer og går, noe blir værende.
Noe jeg aldri har kjent før.
det dirrer og skjelver i kroppen, akkurat der snittet ble gjort i Drømmen,
gjennom solar plexus.
Gjennom Selvet.
Et hellig sted, sa en visånd en gang.
Drømmetilstanden var sterk, sterkere enn hverdagsbevisstheten.
Så sterk at om noen spør hva jeg gjorde i dag, så er det dette som vil dukke først opp.
Se på datoen! Sies det i meg
Jeg ser, det er onsdag 22 april.
...en hendelse onsdag den 22 april dukker opp i sinnet.
Herrejemini, er det onsdag den 22 april fremdeles1?!!
-er min spontanreaksjon.
Klinkende klart og med visshet står det for meg.
Det er det.
Det er jammen den lengste dagen i mitt liv, tenker jeg,
og minnes det som skjedde om morgenen.
Den 22. april.
For 12 år siden.
Datoen har brent seg fast i sinnet mitt, merkelig nok. Eller kanskje ikke, jeg hadde en viktig deadline den dagen.
Fra et øyeblikk til det neste var alt kjent forandret til kaos.
Alt unntatt tiden. Og med den, deadlinen.
12 år tok det, å skape harmoni av kaoset som oppsto.
12 år og en 8-timersdag.
- kanskje bare en arbeidsdag?
Nå er klokka 4, arbeidsdagen er over og jeg har levert.
Visst er det onsdag den 22 april fremdeles...
Det som har skjedd i Tid er med ett som en drøm
Tiden har stoppet.
Jeg er bevegelig.
likevel vet jeg hva en Deadline er.
En Dødslinje tegnet i ubevegelig SannTid
et sted der man gir alt man har og er
En kurvet bevegelse, mot klokka og motsols
Fra venstre mot høyre
Og så opp.
Jeg er en.