Her er noe jeg opplevde som barn. Jeg var omkring 10-12 år, og ventet på en kompis på vei til fotballtrening. Han spiste middag med sin familie, og jeg stod og ventet i gangen. Dette var nokså vanlig prosedyre på den tia. Men denne spesielle gangen varte og rakk det før de ble ferdige med spisinga. 2-3 meter i fra meg hang et stort speil, og ettersom jeg ble stående helt alene ganske lenge, ble jeg stående å betrakte meg selv. Først litt i smug (i tilfelle noen skulle komme) men etterhvert med lange og granskende blikk. Fokuset skiftet (ganske umerkelig) fra nysjerrig forfengelighet til mer meditativ grubling. "Hvem er han der?"
Ihvertfall var det som tiden ble forandret, den ble svært langsom, eller opphørte helt og plutselig så jeg en serie ansikter i speilet. Det var som livssykluser, for de startet unge og ble eldre og eldre, avbrutt av et tomrom og så nye sykluser. Spesielt godt husker jeg et gammelt, hvitskjegget og julenisseaktig ansikt. Jeg følte at ansiktene hadde forbindelse til meg. Det hele varte sannsynligvis bare noen korte sekunder, jeg så på med undring og fascinasjon.
På vei til treningen forsøkte jeg å fortelle dette til min venn, men han syntes ikke å høre og tok til å prate om fotball eller noe sånt.
Jeg har mange ganger siden brukt speil, og spesielt det å stirre inn i egne øyne.... Jeg har sett andre ting, men ingen ting som kan måle seg med disse ansiktssyklusene.
Det er helt sikkert andre der ute som har stiftet bekjentskap med speilenes magi?
Det du kan prøve er å fokusere på andre personer, se de i ansiktet i en mediativ tilstand, da er det ikke umulig at du kan se ansikter på de også. Har du prøvd det?