En liten bekk kan gi store opplevelser!
Hør bare her:
-Etter ei tid med mange slitsomme oppgaver og et ganske stort, psykisk press, følte jeg meg fullstendig utbrent. Det var til slutt som om jeg ikke kunne være i nærheten av folk uten at jeg følte at de sugde energien ut av meg. På denne tiden virket som om jeg tiltrakk meg folk med problemer. Alle skulle ha en bit av meg. Dermed ble jeg etterhvert tom. Og noe så inn i margen, fullstendig skrapt innvendig.
En dag fikk jeg nok og bare tok på meg skoene og gikk. Ante ikke hvor jeg skulle gå. Måtte bare bort. Sikkert mange som har opplevd det samme.
Nå har det seg slik at det renner en liten bekk forbi huset vårt. Ungene elsker å leke der og det er tett med skog og bringebær-kratt langs den. Har aldri hatt noe spesielt forhold til denne bekken. Den har bestandig vært der. Den klukker ivei, og om våren, eller når det regner kraftig, er det koselig å sitte å høre på når den synger. Ellers er den bare der ilag med alt det andre vakre vi har rundt oss.
Vel, denne dagen, da jeg vandret avsted, havnet jeg der. Ved den lille "ubetydelige" bekken.
Det var som om den ønsket meg velkommen og ba meg sitte ned.
Jeg satte meg ned på kanten, med føttene plassert nedi, på en tørr sandflekk.
Det var så godt å sitte der, bare puste inn den rene, friske luften. Kjenne duften av jord og skog og lytte til alle de gode lydene. Og mens jeg sitter der med øynene igjen og bare nyter, føler jeg hvordan energiene begynner å strømme rundt i systemet. Jeg føler at jeg vil le, gråte,skrike, elske,slå, alt er som en storm inni meg. Og plutselig bare renner alt ut. Gjennom føttene, hendene, ansiktet, magen, det bare renner ut og ned i bekken. Etterpå føles jeg tom og ren, renset for alt det negative jeg har hatt i meg.
Og mens jeg ennå sitter der, kjenner jeg at ny energi begynner å flyte opp gjennom føttene mine. Det kribler og beveger seg, fyller opp energifeltene og jeg føler at jeg nærmest blir vektløs.
Så roer det seg og jeg er igjen bevisst skogens dufter, den friske luften og naturens lyder (som jeg ikke sanset under prosessen).
Jeg reiser meg opp, strekker meg mot universet og kjenner meg full og hel. Kjenner meg totalt fornyet. Og etter å ha takket og priset alle og alt som var der og var med på å hjelpe meg, går jeg hjem...
Etter dette har jeg lært meg å sette ned foten når jeg kjenner at nok er nok. Jeg har lært meg å beskytte meg for andres negative påvirkninger.
Men ikke minst, jeg har fått meg et eget hellig sted. Den lille bekken er for meg blitt stor...
Det å finne et slikt hellig sted er en herlig følelse, jeg fant et slikt sted og kaller det "fremtidsutsikten"
