Do you know a perfect place? A comfortable, a pleasant, a beautiful place, a lovely place...
Slik har det latinske uttrykket locus amoenus blitt oversatt.
Jeg velger å si "det yndige stedet".
Locus amoenus "is a literary term which generally refers to an idealized place of safety or comfort. A locus amoenus is usually a beautiful shady lawn or open woodland, sometimes with connotations of Eden." (en.wikipedia.org)
Fire steder på forskjellige deler av verden har fremkalt denne forestillingen i meg. Nærmere sagt, er det 2x2 steder for jeg har kommet over to tvillingpar. Steder som korresponderte slik i min hukommelse, at de nedfeller seg som to versjoner av det samme indre speilbilde.
Hvordan skjedde det?
Første gangen var i fjortenårsalderen ved an slette i nærheten av Fuji-fjellet i Japan.
Jeg befant meg plutselig i paradiset. En blanding av mykt og åpent slettelandskap ispedd med enkelte trær, en stor lysning der en liten bekk renner, en lett bølgende gress-slette prydet med busker og blomster: Der var det. Solen skinte, fuglene kvitret, det var ikke for varmt og hele område hadde samtidig et litt karrig preg over seg. Her fantes det tydelige vintre, landskapet vitnet om det. Men ikke nå. Hele området var uberørt natur, men den harmoniske blandingen av elementene fremkalte et estetisk behag og et minne om et kulturlandskap. I all sin ynde virket samspillet av sanseinntrykkene tilsiktet.
Jeg mener fornemmelsene kommer av at jeg følte en dyp gjenklang med noe i mitt indre som speilet seg.
Her var et landskap som lokket med omfavnelse. Med væren. Indre og ytre balanse. Spontan ekstase.
Minnet om vinteren, hardere årstider var akkurat nok til å ikke bli totalt lullet inn.
Jeg kunne ikke bli der, men bevarte stedet i mitt indre.
For et par uker siden så jeg tvillingsstedet i Finnland, ikke langt fra Enari-sjøen. Alt korresponderte. Vi var på gjennomreise, men jeg fikk hilse på inni meg. Jeg behøver ikke å gjenta meg selv her og nå.
Det andre yndige stedet mitt er enda mer karrig. "A barren landscape", naken, med svært lite vegetasjon. Utsatt for elementene, prisgitt himmelhvelvet. Dog yndig i de lysforholdene jeg opplevde der, og dypt berørende og kraftfull.
Det første møte med denne råe ynden skjedde på det ytterste østre hjørne av Kreta. Kato Zakros heter den avsidesliggende bukten etter ruinene til et minoisk tempel. Jeg kjørte dit i leiebil, og da vi kom frem trodde jeg at jeg skulle styrte rett til havs. Så bratt var fjellveggen og så plutselig var serpentinesvingen som innledet nedkjørselen.
Vi overlevde.
Nede ventet en rullestein strand, et par skrantete tavernaer, steinformasjoner som viste seg til å være rester av tempelet, og nakent gråbrunt fjell, slik middelhavslandskap fortoner seg i sommerens tørke.
Her var det en blanding av stedets utilgjengelighet, elementenes dominans, restene av et menneskeskapt helligdom og vinkelforholdene av fjell, hav, bukt i forhold til hverandre som vekket den sterke gjenklangen.
Etter et par,tre timer måtte vi dra tilbake med våre små barn. Men tiden der ga rom til å puste inn stedets ånd og koble seg opp.
Nå, og hvor er tvillingen? Området Holmengrå nord for Kirkenes, der det finnes en labyrinth med nøyaktig samme tegning som den minoiske labyrinthen i Knossos på - nettopp Kreta, selvsagt. Knossos ligger et godt stykke unna Kato Zakros riktignok. Derfor finner ikke turiststrømmen veien til the barren paradise.
Hvor er deres yndige sted? Do you have a lovely place? Lovely in the very precise way that speaks to your heart.
Likevel er det selve fjellet, med grønne sletter duvende i sollys, bølgende i myke koller, med høye topper i det fjerne. En blanding av kultur og villnatur, så langt øyet rekker. Et bilde av fred og overflod (på tross av menneskenes kår) er prentet inn i mitt sinn.
Det andre er Dovrefjell og Rondane, midt i Norge. Der har jeg ridd på hesteryggen, og fikk litt av samme følelsen: freden og uendeligheten. Forskjellen var den nordlige karrigheten, nakenheten.
"Jag trivs best i öpna landskap", som Lundell synger. Og gjerne høyt til fjells.
