En sommer dag sitter jeg ved elven og vasker hendene mine etter en tur i naturen.Rund meg det er mange badefolk som koser seg i sola.
Plutselig ser jeg en karavan som går over elven på det stedet der det gåran å gå over.Hester med båre slik indianere fraktet sine eiendeler på lange turer,folk i grå og utslitte klær,de gikk over elven og forsvant i ingenting.
Ingen andre som så det samme som meg,fordi de fortsatt med sitt.Jeg sto en stund til og tenkte eller ikke tenkte ,men følte over det jeg har nettopp sett.
Følelsen av noe som er langt,langt i tid.Undring over måten hestene hadde bårene sine,det er jo tuva,på indiansk måte,hmmm.Og jeg fikk se mer.Jeg så folket som forberedt seg til en lang marsj,åndene i samsvær med stjerner som viste dem vei og følgte dem hele veien.
Jeg følte kraften av den kontakten de hadde med ånder,kraft av modighet,trygghet,å stole på det åndene sier,selv om veien er full av farer og uforutsigbar.Folket som hadde jord kraften som vel.Folket som var ikke redd for å forlatte det de var vant til,sine vante jaktplasser,alt som de var kjent med.De hørte på åndene og gikk dermed med kraft som er gitt dem for evig.
De gikk og de gikk ,og går vel fortsatt bare i en annen tid og en annen mål.De som jeg så gikk over til det nye verden,til amerika vil jeg tro.
Takk.