Sjaman.com – Forumarkiv

Det finnes en kjærlighet der man slipper taket i alle eventualitetene. Det stygge, det dumme, det som kan være irriterende har ingen betydning lenger. Man slipper taket i alt det ytre, og i illusjonen av det som man tror er det indre. Og så faller man med armene rundt sin elskede. Og kjenner at de høyere makter er med på reisen.

Hvorfor er vi så redde for den reisen?

Fortod ikke helt ditt spørsmål, på hvilken måte kommer denne redselen til yttrykk?

Mennesket er forvirret, og usikker. Vi kjenner ikke oss selv. Alt vi har lært i livet her i vesten kommer utenfra. Vi lærte alldri om de indre verdnene. Noen forsøker å overbevise oss om at indre verdner ikke finnes. Fantasi.
Derfor blir vi usikre, og redde.

Tror jeg.

Serpentinus

"cenobit":

Fortod ikke helt ditt spørsmål, på hvilken måte kommer denne redselen til yttrykk?

Jo, det er slik. Her blir man matet med teskje via drømmer og visjoner, om at sin elskede er en del av en større plan. Og kundalini blir aktivert bare man tenker en smule på vedkommende... Men likevel presterer man (ok jeg da  ) å dra det hele ned til et lite "jeg liker deg bittelitt da", når man prøver å formidle sine følelser videre. Hvor er logikken?

Kanskje det er slik fordi vi føler vi er så små og ubetydelige i vår usikkerhet og frykt, at vi tror vi ikke er kjærligheten verdig....uten på noen måte ha innsett at vi ER kjerlighet og ikke trenger å fortjene den..

"Serpentinus":

Mennesket er forvirret, og usikker. Vi kjenner ikke oss selv. Alt vi har lært i livet her i vesten kommer utenfra. Vi lærte alldri om de indre verdnene. Noen forsøker å overbevise oss om at indre verdner ikke finnes. Fantasi.
Derfor blir vi usikre, og redde.

1. "Man" tror altsa ikke på magien lenger. Ja, det er ikke uoverkommelig 

"Inger Lise":

Kanskje det er slik fordi vi føler vi er så små og ubetydelige i vår usikkerhet og frykt, at vi tror vi ikke er kjærligheten verdig....uten på noen måte ha innsett at vi ER kjerlighet og ikke trenger å fortjene den..

2. "Man" tror at en er uverdig og uelskelig. Det kan nok være en nøtt å knekke....

Hmmm... tror jeg begynner å forstå spørmålet 

Jeg tror også at denne frykten kommer til uttrykk på forskjellige måter, avhengig av hvor man er i sitt livsløp.

Det kan være mange årsaker til denne frykten, jeg tenker at det kommer til uttrykk på forskjellige vis, er litt usikker på om du her ser for deg et etablert parforhold mellom mennesker eller ikke, eller både og.

Jeg tenker at man først og fremst er redde for å gi seg hen fordi det også gjør en sårbar.

"Isla":

Eg fann muren
som kan
klivast
med villskapens dansande leik.

Der i landskapet utanfor
møter hjarta hjarta.

Isane smeltar
Steinane smuldrar
Tankane kviler

Der brusar stilla
i og mellom

Der går vegen mot Heimlandet

Den heilage vegen Heim


Isla

Svaret ligger nok her..

Er det ikke litt tida vi lever i og da? Det er forskjell på shakespeare og erlend loe, liksom. Å bruke store ord, er ikke ok. Da blir man ledd av. Sånn opplever jeg det ihvertfall. Følelser er dessuten skummelt, vi må være rasjonelle og klar tenkte, ikke miste kontrollen, farlig farlig. Ikke vise andre at jeg føler sterke følelser, hva måtte de tro om meg.

En gang hadde jeg et prosjekt, der jeg var ute i naturen og lagde en spiral i snøen, mens jeg snakket om det i en diktafon, og etterhvert glemte jeg den distanserte rollen og ble mer og mer følelsesladet, til slutt ender det opp i nesten en kjærlighetserklæring til naturen, fordi jeg følte det så intenst og sterkt da, naturens skjønnhet. Men når jeg hørte på opptaket etterpå, kunne jeg ikke lytte til det følelsessterke. Jeg greide bare ikke. Det føltes så...ydmykende eller noe. (Den distanserte og ironiske delen var selvsagt helt grei å lytte til  )

Jeg er så sliten så sliten så sliten
men nå er ringen sluttet
det som er innenfor er virkelig
det som var utenfor finnes ikke

Det var da jeg slapp taket i forventningen om å bli elsket,
at jeg ble fylt opp av den glødende kjærligheten.
Og kjenner at jeg elsker av hele mitt hjerte.

Jeg slipper falken fri, for jeg elsker ham så høyt.
Jeg elsker dere alle.

Takk.

"Falken":


Jeg er så sliten så sliten så sliten
men nå er ringen sluttet
det som er innenfor er virkelig
det som var utenfor finnes ikke

Det var da jeg slapp taket i forventningen om å bli elsket,
at jeg ble fylt opp av den glødende kjærligheten.
Og kjenner at jeg elsker av hele mitt hjerte.

Jeg slipper falken fri, for jeg elsker ham så høyt.
Jeg elsker dere alle.

Takk.

Dette var en herlig kjærlighetserklæring - (ikkje reint lite sliten i hodet akkurat no) -  sjøl takk  ...lurer på om jeg ikke blir å lytte til Sting resten av natten - fri fri sett dem fri...

Å gi uttrykk for kjærlighet, gjør meg sårbar, gjør meg sterk

kjærlighet er ikke min sårbarhet eller min styrke
kjærlighet er min kjærlighet
når jeg uttrykker den er den ren og veies ikke opp mot det som kommer tilbake til meg

(takk for at du gjorde meg poetisk  )