Sjaman.com – Forumarkiv

Stillheten er noe jeg setter veldig stor pris på. Den rommer mye, hvis en tør gå inn i den. Så kan en lure på hvorfor folk er så redd for nettopp stillheten. Hvorfor den for mange har blitt en fiende, i stedet for en venn? Er man redd for sin egen indre stemme? Eller takler man bare ikke å være alene?

Hvorfor tror folk på død og liv at man er ensom hvis man har valgt å trekke seg litt tilbake og bruke litt tid alene? Hva er så rart med å tilbringe tid alene ute i naturen? Jeg kan bare snakke for meg selv, men vet at for min egen del så trengs det balanse mellom det å være sosial og det å være alene. Jeg kan være veldig sosial til tider, men etter en sånn periode er det godt å kunne trekke seg tilbake noen dager og bare være alene. Lytte til seg selv, sine egne behov og ikke minst stillheten. Stillheten er en venn som jeg har lært meg å sette veldig stor pris på 

Enig med deg viljesterk.
Jeg liker også stillheten. Spesielt liker jeg godt å sitte alene ute i naturen og bare nyte stillheten der 

Jeg å elsker stillheten! 

Men de er nok mange som er redd for den. Vi er oppvokst i et støyforurensende samfunn. Alltid har vi støy rundt oss. Selv på nattan...kan stemmer nå utenfra og inn, biler...lastebiler...fabrikker...bilalarmer...nabobikkja...man kan til og med høre toget langt der i det fjerne.

Jeg har opplevd den totale stillheten. Det var så stille at en knappenål ville høres ut som om man mistet en diger jernstang. Jeg ble vanvittig redd. Det kjentes da ut som om jeg var alene i hele verden. Bare meg...i denne vanvittig store verden.

Vi er støyskadet. Å det er i stillheten vi møter oss selv. Med alle sansene. Og det kan være skummelt. Men når man innser freden i stillheten etterhvet....elsker man den!