Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Jeg møter deg ved foten av klosteret
på en smal sti i en bratt bakke
overgrodd av urter jeg ikke vet navnet på,
"Bussen forlater meg!",tenker jeg
og tråkker deg nesten ned.
Du smiler mot meg
med et strålende,litt tannløst smil,
knøttliten,men rank
og rekker frem en kroket,brun og rynket,åpen kvinneneve.
Neven som røper år med tungt slit på åkeren,sol,barnestell,
dager som gikk med.
Jeg forstår at du vil ha penger,
men vegrer meg.
"Oppmuntre aldri tiggere"
Men det er noe med deg,
jeg vil se mer på deg..
Rekker deg noe irritert en krøllete rupi fra min svette turistlomme.
Så gjør jeg en helligbrøde.
Jeg ber om å få forevige deg som gjengjeld...
(Hva vet vel jeg om evighet?)
Du forsøker å rette på den slitte,brunrøde kjolen din,
forsikrer deg om at sikkerhetsnålen holder brystlinningen sammen,
prøver glatte på det delvis oppsatte, brune håret med sølvskimrende tinninger...
"Nei!" ,sier jeg og stopper deg med en håndbevegelse,"du er vakker nettopp som du er"
Jeg berøres av ukjent kulde i det jeg kneler ogfanger deg i min linse,
og vet at jeg får noe ekstra på kjøpet..
Et enkelt klikk,og det er over.
Du takker og lukker neven rundt rupiseddelen og knuger den mot brystet
med nok et underfundig smil.
Smiler du av meg eller av dagens lykke?
Jeg tumler videre i mitt rotete liv...
Roper adjø med ansiktet allerede vendt en annen vei.
Mange måneder senere ;
Ser på bilder,ett etter ett..
Mennesker,fjell,utskjæringer,blå himmel,gudebilder,hunder på gata,
Og DEG....
Kulden omhyller meg igjen,
jeg ser deg nå slik du
er,var og blir
jeg ser din sjel
Der er du igjen,og denne gang er det brune blikket ditt festet rett på meg
og holder meg
fast.
I dette øyeblikk er du Morgudinnen,tiggeren,Nagaen,ungdomsbruden,Shiva,Kali,Venus,Mahakala,
tempeldanserinnen,støvvirvelen i fjellene,
den vesle landsbyjenta som har fått ny kjole,
alle valører av Tara,
den dansende dakinien i leirbålet...
Jeg har fanget din sjel
på et simpelt stykke kulørt papir,
ydmykt erkjenner jeg at ingen rupiseddel
kan bøte på min ugjerning,
og like ydmykt og med en nesten flyvsk sitring
erkjenner jeg
at også DU lurte med deg en bit av
min sjel.
(noen ganger trenger vi å ta omveier,
rundt andre,
rundt oss selv,
for å kunne bli et sannere
oss.)
GjenopprettetMedlem
Final Final!
Prøv å redigere dette innlegget...og jeg hopper opp og biter deg i øret neste treff!
Dette er det mest vakreste og ærligste jeg har lest her inne på leeeeenge!
Gud å jeg så det hele for meg!
Du vakre sjel!
GjenopprettetMedlem
For et møte og
for en fortellerkunst du har
Takk for at du deler,
jeg liker måten du formidler dine historier, det berører ofte
GjenopprettetMedlem
Hei igjen og takk for respons!
Kva gjer ein med slike bilder,slike augneblikk?
Skal eg brenne det eller tilbe det?
Sende det til klosteret og håpe folk der kjenner henne?
Det brenn i min bevissthet,også skjult i ei skuff..
GjenopprettetMedlem
Final Tribe
Du er bare helt utrolig god - et vanvittig møte
Jeg tror kanskje at slike øyeblikk må man bare gjemme dybt der inne i hjertet et sted -
- og bildet - vel jeg tenker - etter et så sterkt møte - valget må ligge mellom å ramme det inn -
henge det på veggen - en søster - ikke for å tilbe, men for å elske
eller lage en sermoni - brenne det på bålet.
Sende det til klosteret - jeg vet ikke
vedlegge penger da i tilfelle - eller ?
Det værste er jo at du har rett
du har tatt med deg en bit av sjela hennes - og ditto
Du kan legge det mellom hendene - få opp plager og heale henne
Jeg vet ikke Final Tribe - jeg er bare overveldet over å få ta del i møtet ditt.
Hexedoktor'n
GjenopprettetMedlem
Kjære gode Final
dæ va en sterke fortelling.
ta å inkluder den goa sjelå på bilde
samen mæ di andre du elske
å tenn lys kvær kveld. du
GjenopprettetMedlem
Takk igjen for respons og gode råd,og takk til deg NNy for fin link!
Innledningen med å finne buddhaen i seg sjølv(og andre),passer bra inn her....
Vakre bilder...må få tid å lese den...
GjenopprettetMedlem
Hehe,eg er visst på fleire kanalar for tida,og dataen er treg her på staden for "livets motvillige tredemølle".
Nei,eg les litt ,veit du.
Masse fine nonner,men det fins interessante lekfolk og.
GjenopprettetMedlem
"Final Tribe":
Jeg berøres av ukjent kulde i det jeg kneler ogfanger deg i min linse,
og vet at jeg får noe ekstra på kjøpet..
Et enkelt klikk,og det er over.
Du takker og lukker neven rundt rupiseddelen og knuger den mot brystet
med nok et underfundig smil.
Smiler du av meg eller av dagens lykke?
Jeg tumler videre i mitt rotete liv...
Roper adjø med ansiktet allerede vendt en annen vei.
Mange måneder senere ;
Ser på bilder,ett etter ett..
Mennesker,fjell,utskjæringer,blå himmel,gudebilder,hunder på gata,
Og DEG....
Kulden omhyller meg igjen,
jeg ser deg nå slik du er,var og blir
jeg ser din sjel
Der er du igjen,og denne gang er det brune blikket ditt festet rett på meg
og holder meg fast.
...
ydmykt erkjenner jeg at ingen rupiseddel
kan bøte på min ugjerning,
og like ydmykt og med en nesten flyvsk sitring
erkjenner jeg
at også DU lurte med deg en bit av min sjel.
(noen ganger trenger vi å ta omveier,
rundt andre,
rundt oss selv,
for å kunne bli et sannere oss.)
Du beskriver utmerket hvorfor jeg sjelden reiser med kameraet på slep.
Derimot har jeg opplevd "blikket" som holder fast og bytter en bit av sjel - noe gis og noe blir igjen.
Sjelebytte.
Jeg hadde blant annet en slik opplevelse som trettenåring på Nias i Indonesia. Vi kom med en båt som dengang var den eneste forbindelsen fra øya med moderlandet. Inntil et par generasjoner siden hadde det visstnok forekommet kannibalisme i området.
En gruppe mennesker sto på kaia for å ta imot folk og ting og tang fra båten. Da jeg gikk forbi, tok en kvinne et lett grep om kinnet mitt og snudde ansiktet mitt mot seg. Der var det, blikket ... brune øyne fra en annen verden. Uforglemmelig.
GjenopprettetMedlem
Tampen brenn....
Reisande ,
og åpen i sinn som slira på eit stridssverd,
fotoknappen sit laust
og ein er redd for å
gløyme.(hehe)
Veit du eigentleg kva du får inn,
i slike tilstander,
tumlande ,
over eldgamle kraftplassar
omgitt av kraftfolk?
Eit anna moment eg ville berøre,er
mennesket.
Kan ikkje mennesket vere heilag tid/heilag rom?
Kva veit du om sidemannen på trikken,eller andre me haster forbi?
Kva veit me om kva prosessar mennesket me møter er i,og kva det rommar?
Kanskje hadde me oppført oss annleis mot medmennesker ved å innsjå at heilag tid/heilag rom bur også i mennesket?
