Sjaman.com – Forumarkiv

                        VELKOMMEN TIL DET IMAGINÆRE TEATER!

                                  Vennligst les dette før du entrer Scenen.

                                     Kun 1 post hver i denne tråden.!

                       I denne ene posten ( heretter kalt Scenen) skriver man nye ting
                       inn i etterhvert som man kommer på det. Kort sagt man legger til
                       og trekker fra, redigerer på den, og utvikler den.

                       Man bygger opp karakterer og universer innenfor sin egen Scene.

                       Man kan godt dikte inn skikkelser og elementer fra andres Scener
                       inn i egen historie. Men vis respekt for andres åndsverk, og vær
                       allikevel varsom og hyggelig om man gjør det.

                       I denne tråden skaper man imaginære karakterer, steder, settinger og
                       konstellasjoner.

                       Disse bygger man opp over tid. De kan diktes inn i hverandre.
                       innenfor det planetariet som denne tråden kan danne.

                       Ingen navn eller referanser til folk fra Sonen eller virkelige personer!
                                     
                       En grei måte å unngå det på er å ikke nevne navn, eller dikte nye selv.                       
                       Kravet til etikk i en slik tråd er absolutt. Kun personer vi dikter selv.

                       Dette er krystallklar mentalhygiene og nødvendig for trådens intensjon.
                       Man bør også være varsom med å dikte om seg selv som hovedperson.
                                             
                                                 Alt kan modereres.

                       
         Husk at slikt kan være en form for magisk teater, så se opp for selvoppfyllende profetier.


                                                 Breake a bone!


                        Om denne tråden får noen substans, vil den også renses for
                        eventuelle upassende eller innspill malplaserte postinger. Ja,
                        det må være en viss kvalitesterskel. Det snekrer man litt på,
                        og forbedrer etterhvert som man ser det.

Tema for denne tråden er helt seriøst, Sjamanisme og Kunst, derfor kan begge kriterier legges til grunn for den ånd som måtte inspirere til manifestasjoner i denne tråden. Dessuten er dette en morsom måte å skape enkle ånder på, ånder som faktisk kan oppfylle praktiske funksjoner. Dette er altså et bidrag til kapittelet om sjamanisme og kunst.

                                            Dette er ikke en morotråd.

Det anbefales heller ikke at lett påvirkelige, ustabile, eller ubefestede sjeler kaster seg ut i dette farvannet.

...Tåken drev nærmere nu,  ogs hadde snart innhyllet alle retninger. Den lot seg tykne til, og modnet langsomt til en myk og gråaktig substans som smøg seg på fra alle kanter.

Da streifet månelys igjennom, vinden hadde laget et hull i teppet. En svart kjempeorm jog over himmelen, og forsvant i tåkeheimen, før åpningen igjen hadde lukket seg...

De andre var ennu ikke kommet, så han gikk gikk nedover mot tjernet for å vente. Da han kom nærmere så han at vannet i tjernet var borte, istedet hang det ei rødfiolett tåke etpar meter der vannflaten pleide å være. Det tegnet kjente han, da var de altså kommet.

Aftenens disputt dreiet seg om en uoppgjort affære fra visse tempelintriger i gamle Egypt. Dette møtet, 3000 år seinere, var satt i scene for å balansere visse hendelser. Det var de samme gamle aktørene. Med nye kropper, og i tidsriktige kostymer. Ansiktene var annerledes, men han så bak, og i essensen, i livskjernens ukuelige lys, skinte gjenkjennelsen til disse tidløse vandrerne, som hadde hjemsøkt Jorden gjennom æoner, og hadde sett verden gjennom utallige masker.

Disse tre hadde fulgt hverandre gjennom inkarnasjonene i et evig slag, ja faktisk siden verden ble skapt. De hadde fulgt og jaktet på hverandre gjennom ørkener, sumper, på fjell og på havet i mange tusen år. Alltid var det noe som skulle overleveres. Tåken hadde lettet, men verken stjerner eller Måne var å se, kun den dunkle skogen. Borte ved korsveien ante han at noen allerede hadde kommet.

For å beskrive deres affære, må vi peke på en metafor. Oppå skyene, har det til alle tider sittet 3 guder og spilt etslags tremannssjakk. Spillebrettet er verden, og brikkene er menneskene. Disse tre gudene ser brettet ovenfra, men kan også se spillet innenfra, gjennom etslags periskop som de ser gjennom menneskenes øyne med.

Nå er det slik at for noen, er dette periskopet toveis, slik at enkelte mennesker også har den gaven og forbannelsen å kunne se verden med disse gudenes øyne. Også den har flere muligheter, for en ting er å se gjennom en av disse gudenes øyne, men det er også mulig å se gjennom øynene til alle tre.

Det kan være så at mennesken bare vil det aller beste, men hva som er det aller beste,m arter seg forskjellig, ettersom man ser det med den , eller den gudens øyne. Og om man ser det med menneskenes øyne, atter en vinkel. Det kan vel være så at gudenes planer krever litt av hvert av oss underståtter, og jeg er ikke alltid helt sikker på at disses hensyn til menneskenes ve og vel kommer i første rekke.

Dypest sett antar jeg at noe slikt, eventuelt kræver trisyn, altså at man ser med alle tre gudenes øyne samtidig. Det kan saktens kreve sin magus, men disse tre har hver især sine kjepphester, og må settes til å balansere hverandre. Den oppfatningen var han alene om å være bevisst den aftenen.

                                                               2.

Som etter avtale ankom den Nubiske Typhoons profet og Måneprestinnen samtidig.

Profeten hadde alskens udefinerbare ånder i følget sitt, svevende som i en sky bak han og over han. Han var illusjonenes mester, og kunne kverve synet til de aller fleste. Det var en konstant åpen tunnel mellom han, og den ene av de tre spillerne, de så verden gjennom hverandres øyne. Slik kan det ha vært i mange mange år, for profeten bar mange lysende merker og tegn som ikke satt på kroppen, og som ikke var nye, men som skinte igjennom lagene av personligheter  som denne ånden hadde hatt gjennom sine mange jordiske liv.



( fortsettelse følger...)

etter ormen danet det seg en mørk tunel med skrikende menesker inni

velkommen til en scene hvor det visuelle følger det dramatiske, på et stort lerret spent over scenen som en himmel. Use your imagination.


PROLOG:
Scenario 1:
Scene:  Myrlandskap. Myrbomull. Morgentåke. Dugg på gresset.
Karakterer: Dansende alver, i florlette flagrende gevanter. En albinoelg i soloppgang. Alveprinsen som har alvet halve kongeriket  sitter fast i myra.
Ut av en halvt nedsunket hytte kommer Gammelmor ut av åpningen.

Gammelmor: Det er så stille i denne morgen, stillere enn stillheten selv. Hvem er jeg som våkner opp så ensom? Hvem er jeg i dette myrlandskapet?
               Jeg husker en tid før denne tid, hvor dagene ikke var som skygger, hvor tiden fortsatt drev, hvor liv rant gjennom mine årer, hvor er min sol, hvor er mitt hjerte?

Gamlemor rister sorgtungt på hodet og går inn i hytta som trekker et sukk og faller litt dypere ned i myra.

Alveprinsen: Før var de tider som ikke hadde henrullet, her sitter jeg hensunket og fortapt til mine egne lenker, denne myra var en gang et paradis, en hengende hage i full blomstring.  Nå er det ikke lengre tid som går, det er som om alt har stoppet opp, jeg bare venter på å forsvinne ned i denne hengemyra. Hvem vet hva som er inni denne jord, det er som å bli dratt inn i en enorm vagina, det er som om hele universet søker å svelge meg. Jeg vil kjenne fast grunn under mine føtter, jeg vil danse i flombelyste saler, jeg vil bort fra denne ødemark...

Albinoelgen blir skutt, og myrvannet blir sakte farget rødt.
Alvene begynner å danse i sirkel, hever armene og og messer: "rød som blod, hvit som snø"
Teppet faller.

SCENARIO 2

Scene: snøkledd vinterlandskap, opplyst av måneskinn og millioner av stjerner.
En jente kledd i hvitt skinn går frem i månelyset.

MONOLOG: Hør min sang, min livs elegi. Jeg var den som mistet mitt blod, jeg er den hvis hjerte frøs til is. Jeg er alle dine tapte sorger. Jeg er din søster og din mor. Jeg er en del av deg, hør min sang, min elegi. Jeg var den som evig eide kun det tapte, jeg var den som også skapte. Jeg var den Andre, før den Første, den Alt kom fra. Nå eier jeg Intet, savner Alt og fryser til is. Jeg var vannet som rant, jeg var kilden som brant. Jeg er den som tørster, jeg er den som trøster. Jeg er alle tings mor, men det er ingenting som gror, av måneskinn gror det ingenting.  Jeg er din kilde som har stivnet, jeg er din sorg, din enke, din lenke. Så lenge du lar meg fryse her nede vil en klo forevig jage ditt sinn, elsk meg, kjenn meg og smelt meg. Vær min ild, bær moeg, lær meg å kjenne. Jeg er Guds glemte Gudinne, jeg er Gaia, jeg er Moder Jord, jeg er her, men fryser. Hold meg, slik jeg holder deg. Ær meg, kjære menneske, kjære Gud. Jeg er Tidenes morgen, jeg er den som eier Sorgen.
Hør min sang, min livs elegi. Jeg er den som synger i bunnen av ditt sinn.  

(mens den unge kvinnen messer sin elegi, faller stjerner fra himmelen, og slukner i det de treffer den snøkledte bakken. Bare månen skinner ensomt igjen etter at den siste stjerne faller og slukner)

Jeg er Månens mor, jeg er stjernenes døde søster.  Jeg er ulven i ditt sinn, som uler i ditt hjertes kammer.  Hør min sang, hør min elegi.
Sort var Tidenes morgen, Lyset kom og Lyset gikk, sort var Tidenes morgen.


( Lyset slukkes over scenen)

den unge kvinnen tar en tromme frem fra under snøen, begynner å tromme. Samtidig lyser en skjerm over scenerommet og danner en stjernehimmel. Først er det helt mørkt. Så kommer en enslig lysende kule svevende på den sorte skjermen. Trommingen fortsetter monotont. Kulen stopper opp på skjermen og eksploderer i tusen millioner farger. Igjen blir det helt sort. Stjerner begynner å komme frem på skjermen, sakte tennes tusen fjerne lys i forskjellig styrke. Sarvvas stjernebilde kommer tydeligst frem, nordhimmelen slik vi ser den i dag avslutter himmelbildet.

På scenen har kvinnen satt seg ned mens hun trommer, og bøyd hodet ned mot brystet. Hun er borte for denne verden. Trommingen dør ut...
Kvinnen faller sammen i fosterstilling.

Inn på scenen kommer Den gamle mannen og setter seg ned ved kvinnen. Han tar frem noen vedkubber, og lager til et bål. Ilden tar tak i veden og kaster skyggebilder. ( Skyggene er mennesker kledt i sort som strever forbi i bakgrunnen, sleper på diverse gods. )

Den gamle mannens monolog:
Se på henne hvor vakkert hun sover, hun som tror hennes hjerte har frosset til is. Troen er sterkere enn tvilen, ånden sterkere enn kjødet.  Hør på forgjengelighetens sang, i den hviler all tvang. De er alle bilder på sjelen, dem du møter her. De er deg. Gamlemor, alveprinsen, kvinnen med hjertet frosset til is, albinoelgen, skyggene, skyggene, skyggebildene, sangene, de forteller din historie.
Der er så mange bilder å velge i, så mange flotte mønster i en vev, livsveven du lever, du svever, du spinner og tråkker i minner, skaper Skapelsen, gjenopplever den Gamle Historien på uendelig forskjellige måter, ikke frys, min datter, du er ikke alene, du er aldri alene, bare ditt bilde har frosset til is. Det er aldri forsent, det er bare Adskillelsen som smerter. Lys og mørke, ild og vann, frosset i bilder som sammen forteller Historien.  Du, min kjære, er bare en del av dette hele, et speil i et speil, en stemme for en frossen sjel og et forstummet hjerte. Dette er din skjebne i Historien. Dette er også min smerte, min sorg. Jeg forlater deg nå, men forlater deg aldri.

Den gamle mannen slukker ut ilden, og går. Ved asken våkner den unge Kvinnen med et ul. Hun uler mot månen. Etter en stund faller hun sammen og roper:

Min Far, Min Far, hvorfor har du meg forlatt? Hvorfor lar du meg bli her i den evige natt? Jeg kjente din varme, nå er det bare aske igjen. Aske og is, det er de gaver du meg har gitt, bare vent til jeg kommer og krever hva der egentlig er mitt. Jeg er din Hellige datter, Jeg er den med de frarøvete skatter.
Hør min sagn, hør min elegi. Bring meg lys, bring meg varme.

Den unge kvinnen begynner sakte og danse. Hun hvisker: Bring meg lys, bring meg varme....hør min sang, hør mitt savn...jeg er den uten navn.
Hun lukker øynene, faller i trance. Hun sitter på huk i et hjørne og ser Syn på scenens store virtuelle skjerm. Det er krigsscener som avspilles i sort/hvitt. Bilder av konsentrasjonsleirer. Dyretransport på en direkte uetisk måte. Naturkatastrofer. Sultne barn. En ørn flyver til sist over fjell, og skjermen blir igjen sort.

Teppet faller.

Scenario 3.

Et nakent scenerom. En kvinne og en mann ligger på gulvet. De reiser seg sakte.

Mannen: Hva hendte?
Kvinnen ( ser seg forskrekket rundt): Jeg...jeg vet ikke.
Mannen: Hva gjør vi nå?
Kvinnen: .....jeg.....vet.....ikke.
Mannen: Hvem er du?
Kvinnen: Jeg er den du aldri har møtt, aldri har kjent, aldri har visst om...
            Jeg er den du møter ved enden av ditt hjertes lengsel.

Kvinnen går bort til mannen og omfavner han. Hun biter ham i halsen.
Han rykker til. Musikk spiller, og paret begynner å danse. Først helt rolig, så villere og villere. Himmelen eksploderer i nordlys.
De faller sammen. Musikken stilner.

Inn kommer et barn, hun går bort til kvinnen og lukker øynene hennes. Fra den andre scenekanten kommer en liten gutt inn. Han går bort til mannen, bukker og lukker øynene. Jenta og gutten tar hverandre i hånden og forlater scenerommet.
Mens kvinnen og mannen sover på scenen kommer alvene inn på scenen, fortsatt kledd i flagrende gevanter. De danser mens himmelskjernmen viser en film hvor blomster åpner seg, i en metamorfosefilming hvor sommerfugler kommer og suger til seg næring. Kameraet svever over landskaper, skyer flur over himmelen, og uendelige fjellformasjoner flimrer forbi. Det avsluttes med en himmelblå dag, hvor solen skinner, og fugler kvitrer. 

Kvinnen og mannen lukker opp øynene, reiser seg sakte opp. Alvene danser ut av scenen. De strekker seg, gnir seg i øynene. De ser på hverandre og tar noen skritt nærmere
og tar hverandre i hendene.
Mannen: Det er jo...
Kvinnen: Ingen tvil om det.
Mannen: Det er nå det begynner...
Kvinnen: Det er vel det....

Den gamle mannen entrer scenen. Mannen og kvinnen bøyer seg, kysser bakken foran Den Gamle Mannens føtter. Han velsigner deres hoder.
Den Gamle Mannen: Vær hilset, vær signet, kjære barn, det virker som i går siden jeg så dere sist. I går var det visst jeg hadde dere i hagen, to skamfulle barn som visste at dere hadde gjort noe galt. Den ene skyldte på den andre, og slik har det pågått i århundrer, men si meg så: Hva har dere så lært, kjære barn?

Kvinnen og mannen er for ydmyke til å svare. Den gamle mannen setter seg ned.

Den gamle mannen: hør kvinne, hva har du lært siden du falt for slangens fristelse?
Kvinnen: Lært lite, har jeg, men tålt mer. Av mannen har jeg blitt pålagt skyld, undertrykt i århundrer. I det siste århunderet har vi derimot begynt ¨å svare med sammen mynt, men det er en frihet som smaker bittert. For verden har ikke blitt et godt sted for oss alle, urettferdighet og egosentrisitet forpester verden, også miljøet varsler at Menneskeheten ikke klarer seg så godt på egenhånd, kjære Herre.
Den gamle mannen: Vel talt, min kvinne. Hva har så du å si til dette, Adam?
Adam: At kvinnen har rett i mye skal være sant og visst, det er som en ond sirkel vi ikke klarer å bryte. Og noe av det mest absurde er religionskrigene, såkalt hellig krig hvor patriarkiet krangler om hvilken Gud de skal tilbe, og på hvilke måter.  Og javisst, mannen har vist kvinnen urett i mangt og mye, men det er et syndrom som viser seg i hele oppbygningen av verdenssamfunnet sett som et hele. Den globale oppvåkningen er heldigvis igang, og noe sier meg at det er en av årsakene til at mine drømmer førte meg hit.
Den gamle mannen:
Ikke uten grunn at nettopp dere to er her nå, i dette tomrommet på denne scenen. Intet er tilfeldig, selv om det tilsynelatende kan se slik ut. Intet er nytt under solen, det er en historie som gjentar seg i et mønster som er stadig dynamisk og som skifter farge og form i takt med tidens tann, livets vann renner i dette bildet, ilden brenner evig, luften er kar og ren, jorden er forevig frodig. Dere ser det dessverre bare ikke, ikke ennå. Og slik er det bare.

Teppet faller nok en gang.

Seksualakten.
Scenario 4
Den  kosmiske dansen...Hvor scenen blir invadert av ulike arketyper i en vill dans: Klovnen, Martyren, Eneboeren, Keiserinnen, Månegudinnen, Solkongen, Neptun, Alveprinsen, Den Gamle Mor, Den unge kvinne med trommen, jegeren,  Kvinnen og Mannen vi kaller Adam. På himmelskjermen eksploderer lyspunkter i svimlende farger og psykedeliske mønster. Et elskende par vises på skjermen. Bildet er i sort hvitt, med rødt filter. Dansen stopper opp, og alle ser opp på skjermen.

Skjermen avsluttes av en reise i kosmos, hvor verdensrommet penetreres som gjennom en tunell....

THE END....











 





















( 2 be continued)