Sjaman.com – Forumarkiv

Leste gjennom svarene du har fått - dette er hva jeg sitter igjen med:

Ta på deg treningsdrakt,
ta med kniv og et glass temperert vann,
spring ut i skogen mens du synger og skriker,
stopp i en bekk og mediter i 20 min,
finn en blomst,
mal den,
spis blomsten mens du nynner noe av Bach for den,
tenn et bål av einer,
spring rundt bålet i 10 min mens du truer det med kniven og skriker til det,
spring videre,
kutt opp det du møter på din vei,
gå inn i deg selv, om nødvendig -bruk kniven,
(her kan det falle seg naturlig å synge og skrike)
sinnet ditt kan sitte i halspulsåren -om nødvendig bruker du kniv der for å nå det,
løper du forbi trær med hull i -stikk fingre inn der,
om noe knekker eller blør er det kun positivt,
løper du på et tre -husk å gi det en klem,
glem ikke at du hele tiden må synge og skrike.
Rasjoner vannet riktig for du blir nok tørst av å lage så mye (u)lyd.

Lykke til:)

       

Den oppskriften vet jeg ikke helt om man kommer levende ifra....

Jeg må takke Biernna for et utrolig morsomt svar,  jeg tror humor er god medisin mot alt. 
 
Det kan være vanskelig å gi meningsfulle råd når du ikke sier hva du er sint for.
Sinne er jo ikke nødvendigvis negativt, vi må jo kunne forsvare oss, vår rett og våre grenser, hvis du er krenket har du rett til å være sint. Men det ligger mye kraft i sinne, og hvis det går ut av kontroll, så virker det ofte mot oss i steden for å forsvare oss.
Du kan feks tenke over om det er konflikter som lar seg løse eller er det noe du bare må leve med.
Siv

Den va bra, Biernna   

Sjelevenn. Det er en sjamanistisk øvelse...så gjør den som en trommereise  Da risikerer du ikke livet 

Som sagt har jeg to x'er å være sint på...

Den første av dem er også mor til mine søte små. Grunnen til mitt sinne mot henne er mangesidet. Hun har siden det ble slutt mellom oss gjort samvær med barna vanskelig og jeg hadde en periode på over 6mnd der jeg ikke så barna i det hele tatt. Dette sitter ennå i. Først nettopp fikk jeg ha ungene i to netter sammenhengende en helg per mnd. I lang tid har jeg hatt dem bare fra lørdag til søndag en helg pr mnd. Vi har ennå ikke fått i stand en skriftlig samværsavtale (etter snart 3 år) og når den nå er snart ferdig klarer hun å finne ting som haler ut tiden. All kommunikasjon mellom oss foregår via advokat fordi hun ikke vil snakke med meg... Hun har nå ny kjæreste og venter nytt barn hvilken dag som helst nå. Barna har vært under oppsyn av barnevernet tidligere (og i avlastningshjem) fordi hun ikke klarer å tilfredstille barnas behov fullt ut. Jeg blir irritert på henne fordi hun på tross av dette velger å lage et til barn med en mann som attpåtil er 21 år eldre enn henne og har to tenåringsbarn fra tidligere. Jeg klarer bare ikke å se hvordan denne kabalen skal kunne gå opp, men innser jo at det er lite jeg kan gjøre med det annet enn å uttrykke min bekymring ovenfor barnevernet.

Den andre av dem er hun det ble slutt med i oktober i fjor. Har gått siden da å holdt igjen sinnet fordi mange av mine eiendeler ennå sto hos henne. Jeg gjorde det slutt i midten av oktober mens jeg var innlagt ved psykiatrisk avdeling for bytte av medisin. Etter at jeg var skrevet ut og hadde begynt å komme på plass i ny leilighet fikk jeg tilbake mobiltelefonen min som hun hadde lånt. På den finner jeg en del mistenkelige tekstmeldinger fra et nummer jeg ikke kjente. Ved litt detektivarbeid fant jeg ut at disse meldingene kom fra en annen mann som hun hadde overnattet hos mens jeg var innlagt, FØR jeg gjorde det slutt... Hun hadde altså vært utro og innrømte det faktisk også da jeg konfronterte henne med det. Hun sa da også at hun nå var kjæreste med denne mannen. Jeg tok det hele med fatning og tenkte at det var jo slutt likevel så hva så? Men så fant jeg ut i forrige uke, fra en av hennes venninner, at hun ikke var sammen med den hun sa til meg likevel, men en annen som hun hadde truffet på nett mens hun samtidig hadde et forhold til førstnevnte mann... Det var rett og slett siste dråpen i serien av løgner som fikk meg til å se rødt. Jeg har, nesten bokstavlig, bedt henne om å dra til helvete og at jeg ikke vil prate med henne mer...
Det hører med til historien at grunnen til at jeg gjorde det slutt var at jeg etterhvert innså at jeg levde på en løgn. Hun elsket meg ikke og kom nok aldri til å gjøre det heller. Jeg hadde også sett meg lei av det faktum at hun er en lystløgner. Hele tiden, hver dag bruker hun "uskyldige" små løgner ovenfor både venner og familie. Jeg visste aldri om jeg kunne stole på det hun sa og det gjorde jeg ikke i ettertiden heller. Men i dag er jeg glad jeg har fått henne ut av livet mitt, selv om litt av sinnet fortsatt henger i. Håper tiden uten kontakt med henne vil gjøre det gradvis lettere...

"Wolfcry":

Som sagt har jeg to x'er å være sint på...

Du skal ikke være sint på de, da får du aldri fred i sjelen din.
Og kommer ikke videre...

Gi dem begge en plass i ditt hjerte, og du vil finne fred   

Sinne har vært diskutert i lange baner her:

http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... pic=3605.0

Samin 

hjertens enig med Samin......

Jeg har selv et par vanskelige forhold bak meg (langt bak).
Satt også igjen med mye sinne og frustrasjon og det gikk ganske lang tid før ting begynte å slippe taket.
Men først når jeg virkelig så mine egne feil og innrømmet dem høylydt og ærlig, begynte snøballen å rulle. For jeg kunne da virkelig være et sant helvete å være i hus med til tider.
Når jeg innså og innrømmet dette, var det som om tåka begynte å letne og sola kom etterhvert tittende fram.
Da kunne jeg til og med være overbærende med motparten i spesielt et av forholdene. Han var en person som gjorde mye jævlig mot meg men han så aldri sine feil og dermed trodde han ikke at han hadde noen.
Likevel, når jeg fikk oversikten over meg selv, kunne jeg ta ham i handa, smile og ønske ham lykke til videre i neste forhold. Jeg følte da bare en slags tristhet på hans vegne. Med tanke på hvor vondt han gjorde seg selv.
Så jeg har lært at den største feilen et menneske kan ha, er å ikke innrømme sine feil!
Da er det bare og gi opp vedkommende.

"Wolfcry":

Som sagt har jeg to x'er å være sint på...

Det du har skrivit här... printa ut det och bränn bort det i elden.
Släpp...!  Citerar Samin: "Du skal ikke være sint på de, da får du aldri fred i sjelen din."

Biernna! Oj vad jag skrattade gott åt ditt inlägg 

I den jobben som ligger i det å få fred i sjelen din håper jeg at jeg kan bidra litt..

Tenk på hva det er du egentlig føler - Er det bare sinne, er det et blindt raseri eller kan det være som du sier i litt andre ordvalg - Rettmessig harme og frustrasjoner som er så sterke at man taper en mulig positiv hverdag av synet.

Deretter har det hjulpet meg å bli mer bevisst på at det jeg sier og gjør får konsekvenser for min fremtid og når jeg har klart å endre ordene så følger det gjerne andre handlinger med dem.

Det er ikke en enkel prosess, men den er overkommelig, spesielt hvis man klarer å engasjere seg i positive aktiviteter.

Gjør noe du liker og blir glad av 

Jeg prøver vel på en måte å forsone meg med "tingenes tilstand"... Jeg vet jo at jeg ikke kan fortsette å være sint for alltid, hvertfall ikke på hun som er mor til barna mine. Vi må jo på en eller annen måte omgås på grunn av barna. Egentlig tror jeg hun muligens har litt av samme problemet som meg. Hun er sint på meg på grunn av all faenskapen jeg forårsaket mens jeg var syk. Jeg har ovenfor både meg selv og andre forsvart meg med nettopp det faktum at jeg var syk, men det er vel mulig hun ser på det på en annen måte... Jeg håper, til tross for sinne kanskje fra begge parter, at vi en dag kan snakke til hverandre som to voksne mennesker...
Hun andre kan jeg prøve å ikke omgås en stund til ting har roet seg ned litt og vi har fått litt avstand til det hele.
Samtidig vil jeg prøve flere av tipsene her for å få sinnet under kontroll igjen. Jeg skal gå tur hver dag, meditere og forsøke å bruke naturen mest mulig. Alt dette vil nok få tankene inn på andre baner...

Og jeg vet selvfølgelig at jeg ikke er feilfri oppi alt. Det er bare vanskelig å se det iblant...

Mens man er syk kan man gjøre mange ting man angrer på etterpå..
Det er vel en slags desperat måte å utrykke seg på... ..som en slags måte å si ifra at noe er galt? 

Det er i alle fall fint at man kan se tilbake på det og forstå at man har lært av sine feil...   ..eller hva?

--

--

"brukernavn":

datteren min og jeg, vi har et visdomsord som går slik: Alle er rævholler. Jeg og. Men jeg innrømmer ihvertfall at jeg er et rævholl, og da er det ikke så farlig. De farligste rævhollene er de som ikke innrømmer at de er det!

Dette synes jeg var et destruktivt "visdomsord"...

Ingen er et rævholl, men noen kan oppføre seg som et..

Går man rundt å sier til seg selv at men er et rævholl, så blir man et... 

Nei, snu den trenden få frem det positive i dere   

Det er  nå  en gang slik..at dersom man ikke  tar onde med rota..  vil den være der  som en verkebyll..
Når jeg  går  til tannlegen...  borrer han vekk  det som gjør at jeg får vondt i tanna.
Og  som fysiterapauten  min sier...  Det skal  være vondt før det  blir godt..

Og jeg innbiller meg at det er  noe som  gjelder  for alt det vonde som skal  ut.. enten  det er  i sjela eller andre steder i kroppen...

Forøvrig er jeg enig med Samin....igjen..Du har mange kloke råd og  komme med 

--

Tror ikke jeg kommer til å innrømme at jeg er et rævhull, ganske enkelt fordi jeg ikke er det... Jeg sier ikke dermed at jeg er feilfri - ingen er vel det - eller at ingen vil kunne oppfatte meg som det, men tror ikke man tjener på å gå rundt med negative formuleringer av seg selv... Da foretrekker jeg å heller kunne si f.eks. "Jeg er en engel" og videre innrømme at selv engler kan ha sine "laster"...

"brukernavn":

moralen er at man skal innrømme sine feil...

Det er forskjell på å innrømme sine feil og det og kalle seg et rævholl !!!

Hvis man bare skylder på andre, og renvasker seg selv, så er man på vei mot psykopatien.

Man er ikke psykopat om man bare skylder på andre, og ikke tar ansvar for sine feil...

http://no.wikipedia.org/wiki/Psykopat

det fins to typer rævholler. De som innrømmer at de er det. Og de som ikke innrømmer det. Den siste kategorien er farligere enn den første.

Er ikke farlig å være et rævholl, bare meget ubehagelig 
Går man rundt og oppfører seg som et rævholl, mister man venner fort..
Så man kommer til et punkt der man må foreta et valg..

Endre seg eller bli venneløs..

Samin 

Det er vel også litt sånn at vi alle jo har et rævhøl (for et språk dere har der i Nord ) og kanskje er det like greit å innrømme det. Det trenger jo ikke å være så ille det da. Det skal vel både sees og tas vare på som alt annet 

ja.. det har blitt  gitt mange råd her.. men.. jeg har tenkt litt  idag, ikke sagt at min tankegang er det riktige, men..På en måte  hadde det klokeste  muligens  vært å sette all hat, sinne og frustasjon tilside , og  akseptere at eksen( ne) er nå slik de er, og heller  jobbe med det konkrete, det er vel det viktigaste i livet ditt, skulle jeg tro.... og da, må en vel "jenke" seg litt, og tenke så som så, at hva er egentlig vitsen å bruke en masse energi å være sint? Hva tjener det til? Tingene forandrer seg ikke før en gjør noe med det, og selv om det kan  bli tidskrevende, og vanskelig så en dag kan alt være løst til det bedre.Og da kan du ta frem GLEDEN, og gleden er vel alltid bedre enn sinne og  frustasjon. For å være sint krever så mye mer energi at en kan bli sliten av det.Og selv om en ikke liker sine ekser, så, er dem jo der, uansett, og en av dem er mor til dine barn, så på en måte er du  jo nødt til å akseptere at hun finnes( alle behøver ikke like alle, men  vi må prøve å akseptere at de vi ikke liker er også der, de forsvinner ikke). Hvis alle hadde  likt alle så hadde vel verden vært en paradis å leve i, men det er jo  ønsketenking, for vi mennesker er nå en gang skapt  slik at vi har de berømte følelsene i alle retninger, både i det gode og det  vonde. Jeg håper livet ditt blir et gledelig og godt  liv å leve, for det er vel det vi alle ønsker at livet  skal være godt. Ønsker deg lykke til og håper  alt ordner seg til det beste og at du finner roen.

mvh marihøna

Så, til syvende og slutt...hva er du?

Sint?
Sint og bitter?
Sint og bitter , men tilgivende?
Sint, men det går over?
Et sint rævholl...ikke noe å gjøre noe med?
Et rævholl, men likevel...?
Sint og feilfri?
Sint og full av feil?
Feil rævholl?
Sint, med småfeil...trenger litt justering?
Snill og god, men sint?
Bare snill og god?

       

"Kira":

Så, til syvende og slutt...hva er du?

Sint?
Sint og bitter?
Sint og bitter , men tilgivende?
Sint, men det går over?
Et sint rævholl...ikke noe å gjøre noe med?
Et rævholl, men likevel...?
Sint og feilfri?
Sint og full av feil?
Feil rævholl?
Sint, med småfeil...trenger litt justering?
Snill og god, men sint?
Bare snill og god?

         :o

Hmm... Tror jeg må gå for "Snill og god, men sint"... Sinnet er heldigvis i ferd med å avta, så kanskje jeg snart er "bare snill og god"...

När den här tråden är slut... då är du icke sint mer 

En forfatter som hjälpte mig mycket för 10 år sedan... det var Kay Pollack.
Jag var på föredrag och läste etter, hans bok "Att växa genom möten".
Jag tror icke den är oversatt på norsk...

En sak som han sa, fastnade i mitt hode:
"Den du tycker är svaer... har kommit till deg, for att du ska öve deg på ham"

Jag övde meg på en person... vid mange tillfellen... og relationen blev mye bedre.


Og nu har jeg övt meg på att skrive på norsk