Sjaman.com – Forumarkiv

Takk for gode ord,Lazy!
Ja,det er nytteløst,slik det er nå.
Jeg kobler meg fra også i denne stund.

Jeg tenkte også kanskje å få en sjamanistisk synsvinkel på et så pass omfattende problem som rusavhengighet,
siden jeg selv nærmest "ser" klebeånder her....

Fint du er "oppe og går"igjen,Lazy
Ønsker deg en fin meditasjonsdag.

Det slår meg når jeg leser Lazys innlegg at en bekjent av meg (som Lazy kjenner) som er tørrlagt alkoholiker og rusmisbruker fortalte en historie som passer inn i dette. Han hadde ganske nylig vært innlagt til avvenning, og kom i en personlig krise. Han måtte kjøre til legevakta for å få hjelp (antabus eller noe sånt?). Og i baksetet i bilen satt det to stykker og prata, og prøvde å få ham fra å skaffe hjelp, men heller sprekke. De var ikke synlige, men han hørte dem og følte dem og visste at de var der.

Når jeg først hørte denne historien tenkte jeg at det bare var hallusinasjoner, men kan det være slike snyltere som Lazy beskriver?

Mvh Stridshjelp

Jeg har opplevd dette med alkoholisme på nært hold. En som har stått meg nær i mange år, var klar over sin situasjon, og hadde ingen problemer med å innrømme etterhvert at han hadde et problem. Da ting begynte å gå i oppløsning rundt ham, som familie, jobb, venner.....da la han seg inn. Og holdt seg helt unna alkohol i litt over tre år. Men etterhvert oppdaget jeg at han kompanserte dette med piller. FOr han greide rett og slett ikke å være helt rusfri. Det taklet han ikke. Han klarte ikke stoppe, for som han sa..."Når du blir forelsket i rusen, da er det ekstra vanskelig". Og han var forelsket i rusen sin, det å være på fylla, det å hærje rundt forbi. Det var og ble livet hans.

Vi rundt ham prøvde å hjelpe til i alle mulige retninger. I de tre årene, hvor han ikke drakk, begynte han med sine gamle interesser igjen. Pleiet hobbyer og ting han var gla i før han havnet på fylla. Men det holdt ikke etter noen år. Han savnet alt og ingenting med rusen. Han ville ikke leve slik, men kunne ikke la være. Han ville beholde sin familie, men visste han ikke kunne det.

Vi rundt må lære oss at det ikke er vi som kan bekjempe *FYlledemonen* vekk. Det må rusbrukeren selv gjøre. Men vi kan stille opp når de finner ut at de vil få hjelp. Mange rundt disse rusbrukerne pleier ofte å bli veldig utbrente, føler seg totalt hjelpeløse og ikke minst sliter de med dårlig samvittighet, for at de ikke er med på å *hjelpe* rusbrukeren slik brukeren selv vil. Dvs, hjelp med penger til rus osv.

Har ingen råd for dette pr. i dag, annet enn å stille opp ved å gjøre som du gjør Final, vær sterk og stå i mot hans ønsker om å få medlidenhet osv. Men stå også ved hans side, når han virkelig trenger det.

Tja,si det....
...det er i allfall skremmende å se en person som jeg har sett opp til fra jeg var liten, drikke vekk hele karakteren sin og bli en annen.
Ikke for å ta fra han ansvaret for sitt eget liv,men jeg tror det fins krefter som kan finne åpninger i allerede predisponerte personer.
Om det er egne eller andres demoner,er ikke godt å si,men også desse har sin karakter
og uttrykk,det skal vere sikkert.
Og det var dagens psykoanalyse! (pærebrus)

Takk for det du deler,Silva, om rusavhengighet.
Du skriver at det er viktig å vere en god støtte for han, når han virkelig trenger det.
Vel,han avslår profesjonell hjelp,og har egentlig trengt det mer enn noe annet,siste halvåret,minst.
Da blir det etterhvert tungt å vere en venn og støtte.
Hva legger du i det?

"Final Tribe":

Takk for det du deler,Silva, om rusavhengighet.
Du skriver at det er viktig å vere en god støtte for han, når han virkelig trenger det.
Vel,han avslår profesjonell hjelp,og har egentlig trengt det mer enn noe annet,siste halvåret,minst.
Da blir det etterhvert tungt å vere en venn og støtte.
Hva legger du i det?

Mange som er rusavhengige avslår hjelp, fordi de ikke føler seg klar for det. De er kanskje redd også.
Redd for hvordan de skal klare hverdagslivet uten rusen. Mange av disse sliter også med fryktelig
dårlig samvittighet, for de vet at i rusa tilstand kan de gjøre mye rart og såre andre rundt seg.
Istede for å krype til korset og be om tilgivelse, er det lettere å bare fortsette, å fortrenge dette.

Det å takke ja til hjelp er en lang lang prosess. I dette tilfellet jeg snakket om, tok det vertfall halvannet år.
Det er også viktig at rusmissbrukeren vet at han har noe å gå tilbake til når han er ferdig avvent.
At han har noen rundt seg til å støtte opp, noe han kan holde på med, f.eks...gamle hobbyer,
prøve å starte et liv igjen. De fleste har vært rusa så lenge at de ikke aner hvordan leve et vanlig liv.

Det er også viktig for dem at noen forteller dem følgende av det de gjør. Mange forandrer seg etterhvert
som de drikker. Vet ikke om dere husker diktet jeg la inn, *Den onde sirkelen*? Jeg skrev diktet, viste det til
han jeg snakker om. Han ble kjempesint og kastet diktboka mi fra seg. Sinnet kom fordi han visste at det som
står i diktet er sant. Jeg aner ikke om det satte i gang en prosess, men prossesen kom for alvor da jeg truet med å
gå ifra ham. Da tok han til å begynne på tankene om å legge seg inn. Og selv da tok det lang tid, før han tok det skrittet.

Hadde jeg ikke sett fremgang i noe av det han gjorde, hadde jeg gått. Men hver dag så jeg at han prøvde, forandra litt
på noen bittesmå rutiner og ting i hverdagen. Bittesmå fremskritt. Det holdt. Og de oppmuntra jeg.

Vi må huske på at de som sliter med alkohol, eller andre rusmiddler, blir ganse avstumpa etter lang tid. De handlinger de gjør
er ikke dems egentlige handlinger, slik de ikke ville utført disse under normale liv.

Takk for tanker og erfaringer rundt temaet.
Da tenker jeg:
Hva med en rusmisbruker som ikke har noen "å falle tilbake på" etter at han evt. er blitt rusfri?
(kone og barn har forlatt han)
Som ikke har noen som støtter opp og er verdt å holde seg rusfri for videre?
(naboene er begynt å bli i tvil etter 2 års live-aid)
Er personen da fordømt?
Er det enkleste pistol?
Kunne det vere mulig å leve kun for seg selv,og holde seg rusfri for å vere sin egen bestevenn?
Og på den måten tiltrekke seg "normale" mennesker igjen,ved å bevise det at det går an?
(med normale mener jeg gamle venner og familie,ikke sta naboer og helsepersonell)

Tror nok at det er mulig ja, men jeg tror også det er lettest å tenke...*hvorfor skal jeg bli rusfri?...Jeg har jo ingen*
Mange der ute som ruser seg, sliter psykisk, og man må ha en enorm styrke til å kunne klare å komme ut av dette helt på egenhånd.

Nettopp.
Og hva er bedre da enn sykehusinnleggelse og psykolog først,så avrusing og videre behandlingsplan(sjelehenting fks.),så prøve å greie seg noenlunde på egenhånd,og så prøve å selv å ta opp kontakten med alle som man snudde ryggen til og manipulerte?

Seg selv er ikke ingen. Det er helt essensiellt. Det å bli herre i eget hus.
Kall meg gjerne kynisk,men hvordan skal det ellers gå,når neste forhold likevel går dukken,når naboen likevel er lei av deg,
når dagene likevel blir lange ?
Jeg liker å tro at en  alkoholiker kan holde seg rusfri uten å ha noen  i "bakhånd".(kjæreste/barn)
Fins det ingen her som har erfart det?

Carl Jung kom med frasen" Spiritus contra Spiritum".
http://www.sober.org./CarlJung.htmlSjamanismen skulle vel kunne tilføre en alkoholiker like mye om Spiritum som et kirkesamfunn?
Eller er det samværet,samholdet som teller mest?
(mener her etter at den medisinske avhengigheten er noenlunde temmet,men den psykiske rusavhengigheten likevel blir igjen....)

Hei;)
Tenkte jeg ikke skulle blande meg, men det er en skummel tanke:) Ofte er det mye fokus mot alkoholikeren(alkoholisme blir et så altfor begrenset begrep her. Det det dreier som er avhengighet, hvor alkoholen kun er et symptom, som f.eks narkotika, matmisbruk, gambling, relasjoner , donald duck osv.,symptomer er det mange av..kanskje til og med det å være statsminister?), og at det er han som har alle problemene, noe som, ubevist kan være en deilig tanke, for da er det han som må jobbe med seg selv..(mulig jeg snur det litt nå) det som er viktig, tror jeg, er å finne ut av hvordan står det til med meg oppe i det her? hvor går grensa mellom det når tar jeg vare på meg og tar ansvar for mine følelser, eller når tar jeg ansvar for han og han sine følelser..her dukker det opp et nytt  begrep som heter medavhengighet, en rolle som de fleste tar på seg som lever med alkoholiker eller en annen med en tvangsmessig, forstyrret adferd. Det er utrolig viktig å løsrive seg fra de ubevisste, destruktive mønstrene som styrer oppe i det her..det hele hører sammen...alkoholikeren er som et tannhjul i et urverk, det påvirker alt og alt påvirker han..her et det lite kunnskap ute i samfunnet i dag..de tror at bare de sender alkoholikerern vekk så ordner alt seg...dessuten så må det total avhold til, og dette er det ikke alle som forkynner i "omsorgs"bransjen,som foresten består av veldig mange medavhengige som skal redde alle andre bortsett fra seg selv..

Alkoholisme er ikke et individproblem, men et familieproblem!

Dårlig selvfølelse tiltrekker seg som regel dårlig selvfølelse..

Det som også er viktig er hvilken hjelp man får..som sagt, legen er ubrukelig, også sosionomen, og de fleste fra batchler, master og doktorgradene(jeg fikk doktor grad, men fortsatt er jeg ikke glad i meg selv)...litt streng her nå , men sånn er erfaringnene dessverre..det som må til er å løsrive seg fra mønstrene, våkne opp fra benektelsens grep, jobbe med følelsene sine(barndom), og få en åndelig tilhørighet, en relasjon med en høyere makt..heldigvis er det noen i samfunnet som jobber etter dette perspektivet..trekraftslæren:vedisk : tamas, raja og satva, eller kinesisk: jord, menneske og himmel, new age: kropp sinn og ånd...som jeg sier: fysisk, følelsesmessig og åndelig...legen jobber jo veldig på det fysiske nivået-Ta en pille!! Psykologene på det følelsesmessige-hvordan føler du deg nå da? Og de religiøse-halleluja!!, noe som bare blir en ny flukt!! nei, kombinasjonen av alt detter er tingen håper det kan være til noe hjelp

Er ikke AA en ganske god kombinasjon? Felleskap, åndelig program. Der får man visstnok både gode relasjoner med mennesker som forstår hva en går igjennom, samtidig som en får støtte til å kutte ut rusen, gjennom å støtte seg mot en "høyere makt".

Ellers så er jeg imponert over de som er tålmodige nok til å vente på en person skal bli rusfri. Min eks har jeg null kontakt med. Jeg orker ikke å snakke med pappa eller broren min, når de er fulle. Dvs noen ganger blir jeg fanget i en situasjon og må pjatte litt, men jeg huter meg bort så fort jeg kan. Jeg har vokst opp med det og kjenner den lille jentungen jeg var, reagere med utrygghet og ubehag. Å konfrontere tør jeg ikke lenger, etter å ha fått så ørene flagre av to av de overnevnte. Man blir jo som oftest rammet der det gjør vondest, og det å ikke begynne å hate noen, men forstå det som en sykdom. Jeg sliter med det.

Hei,sommersky ja det kan være vanskelig å forstå det som en sykdom, og det er vanskelig å forholde seg til følelsene som dukker opp, vi vet teorien, men det er vanskelig å få det ned i følelsene våre...husk på at det her er en familiesykdom, den berører alle medlemer på hver sin måte..problemet er fryste følelser som har ligget i dvale i generasjoner, og dannet et filter,en hinne over den personen man egentlig er..fryste følelser blir til smerte. Det er som stillestående vann,det surner..det må en fri flyt til i følelsene, og for de alkoholsiserte familiene(alkoholikeren som bor sammen med de medavhengige, barn blir ofte kalt for voksne barn av alkoholikere, som også er et underfellsskap av AA som heter VBA) har ikke dette skjedd i generasjoner. I denne familien er det som å ha en flodhest i hverdagsrommet:det påvirker og forstyrrer alle, men ingen vil snakke om det-BENEKTELSEN slår inn-SJUKDOMMEN oppstår. I ego begynner det å danne seg en mekanisme(det her er sjukdommen) som skal helbrede deg(den indre smerten du ikke forstår) og forløse deg, og dette skal du klare selv..her står det veldig  mye bra i boka til craig naikken-jaget og misbrukaren(svensk), eller så vil jeg på det varmeste anbefale alle tommy hellsten-flodhesten i hverdagsrummet(svensk)..her ligger det en dyp innsikt i den rusavhengige mekanisme!!

Samme mekanisme er det hos den 14 år gamle jenta som er tynn som ei flis..hun og har det svarte hullet i seg som består av det å ikke vite hvem hun er, som består av dårlig selvtillit, dårlig selvbildet, dårlig selvfølelse osv., noe som ikke er rart, for det er nettopp SELVET hun ikke har fått mulighet til å bli kjent med, grunnet manglende kunnskap i familien i denne generajsonen og tidligere generasjoner, og grunnet samfunnet vi lever i. Grunnet manglende ÅNDELIGHET!!!
Det som, kall det misbrukspersonligheten(eller sjukdommen/ego), som nå har fått tid til å danne seg,som en "løsning",gjør, er å si:"ta å bruk mat for å manipulere følelsene dine, det er løsninga for deg", eller "ta å drikk, så får du det du trenger",eller, som det flinke barnet gjerne gjør for å redde familien(og sitt eget følelsesliv: "hvis jeg bare får A'er,da løser jeg alt"..eller psykologen:"hvis jeg bare hjelper nok folk,da er je g bra nok"..forstår du nå hvor omfattende det her er? det her er den mørke skyen som hviler i samfunnet i dag,og som veldig få er klar over...det vi ser er bare en del av det at vi har beveget oss bort fra noe..

Jeg og har slitet mye med moren min som store deler av livet har slitt med angst og depresjoner,og har prøvd å finne løsningen gjennom lykkepiller og sovemedisiner og samtale"terapi"...Jeg har  ofte vært sur,sinna,frustrert og hatsk, noe jeg ser har vært en del av min forsvarsmekanisme mot det å føle meg trist og ensom, forlatt og alene, og det at jeg faktisk har et stort savn etter mamma,for den utagerende sjuke mamma er ikke mamma lenger, hun ligger i dvale, og det fordi jeg er glad i henne, innerst inne, bak alle mørke følelser..utfordringa mi har vært å tørre å være sårbar,tørre å gråte, tørre å være ærlig..tørre å elske. Det er utfordringa mi...derfor er jeg takknemlig..for jeg har faktisk det mest perfekte utgangspunktet for den åndelige utviklinga mi..før inkarnajsonen har jeg valgt mine egne foreldre uansett, hehe.. klarer jeg å tilgi(for en trening vi får da??) og elske mamma, klarer jeg det over alle tror jeg..det her er en velsignet situajson vi er inne i..den åndelighet/kjærligheten vi utvikler i oss vil sprenge nye veier i vår egen familie og samfunn..slik er kjærligheten

Hm....tror jeg trengte dette perspektivet nå. Har vært litt ensidig fokusert på rusen, som problemet. Når det gjelder frosne følelser, så har vi visst alle vårt å jobbe med hjemme. Det har vært en ikke-ting. Man snakker ikke om det.

Kjenner igjen følelsene du beskriver i forhold til moren din. Men det er lettere å bære et sinne, enn fortvilelsen synes jeg. Det er som en flamme, istedenfor en surklete hengemyr. Jeg orker ikke hengemyra.

Ja, grunnprinsippet i "sjukdommen" avhengighet er at du faktisk TROR at du trenger noe utenfor deg selv for å fikse noe INNE i deg selv. For en illusjon..

All kjærlighet videre i sjelearbeidet

Heisan,her er det komme inn flotte dialogar,erfaringar og boktips siden sist !
Takk Sommersky og Ofelas (velkommen på forumet frå meg,forresten)

Takk for det, Final Tribe Fin og viktig tråd foresten...klem