Sjaman.com – Forumarkiv

energisuging

jeg lever med en slik familie som praktiserer energisuging. Dette innebærer at når man har muligheten. Når man har en dårlig dag og muligheten byr seg fram så å si, så kjører visse medlemmer i vei, og drar ut energi fra andre medlemmer ved å banke og hamre, og tromme fast skyld og uskyld. Dra fram gamle hendelser og vri og vrenge rundt på det, slik at jeg framstår som den ondeste og kjipeste personen i denne verden. Da blir det ofte vist til at jeg holder meg unna og bidrar lite osv. Men når jeg er til stede, så er det en angrepsmentalitet som praktiseres. På denne måten blir det vanskelig å bygge broer. For når man aldri er sammen, så kan broer vanskelig bygges. Og når visse medlemmer er i angrepsmodus til stadighet, så kjører de løs. Til jeg står igjen fullstendig isolert, og alle de andre sitter sammen og er enige om at jeg er det verste som kom inn imellom dem. Samtidig kritiserer de meg altså for at jeg holder meg unna. Og jeg prøver å holde meg unna. Mest mulig.

Det er fordi når jeg er til stede, så skal jeg hele tiden graves i, analyseres og plasseres skyld på. Er det slik i alle familier, eller er det bare i min? Er det i det hele tatt mulig å komme ut av et spill som dette? Eller er det slik at alle familier er hensynsløse villdyr- flokker hvor man river og sliter hverandre i stykker? Eter kjøtt og fortærer de andre medlemmene med hud og hår og skinn og bein? Jeg drømte en stund om å bygge en familie hvor man skulle leve harmonisk og bra sammen. Bygge hverandre opp, og gjøre gode ting for de andre. Men nå begynner jeg å lure på om dette bare er en drøm som er fullstendig urealistisk. Fins det noe slikt som jeg nevner her, og er det noen som har en oppskrift? Er det evt bedre kanskje å droppe prosjektene og bare holde seg for seg selv?

En måte å gjøre det på er å kvitte deg med offerrollen.

I mange familier finnes det "svarte får", enten utpekt av familien eller selvvalgt. Kanskje mest begge deler.
For vi blir alle tildelt roller som vi blir forventet å spille.

Så kvitt deg med rollen, kvitt deg med dine egne og de andres forventninger og ikke la noe av det treffe deg lengre.

Da vil du bli fri.

Oppskriften kan være som følger:
Ta en trommereise med intensjonen om å be dine hjelpere og kraftdyr om hjelp til å kvitte deg med denne rollen.
Spør dem konkrete spørsmål om hva som må heales i deg selv og hvordan dette skal foregå.

Ta gjerne og sett indre dommer og kritiker på gangen i lange perioder (helst for godt), de er bare med på å opprettholde mønsteret.

Smør deg godt med tålmodighet....det tar gjerne litt tid.

takk, jeg skal gjøre som du sier

Ligner mye på min familie det der. Har vært offer/hakkekylling. Vet ikke om det er fordi jeg er minstemann eller hva.

Tror det var noen her inne som skrev en gang, at om man står i sin egen kraft, så er det lite på utsiden som kan sette en ut av spill. Det er slikt jeg gjentar som mantraer inn i hodet mitt, når jeg er sammen med min far og han begynner å prøve seg på tull. Det er ikke så lett da, når man har den gamle frykten fra sinnapappa inni seg, men jeg har merket at på gode dager, da jeg har litt bedre selvtillit, så er det mye lettere å veive vekk kommentarerer eller angrep som om de var plagsomme, men ufarlig fluer.

Jeg er overbevist om at prosjektet ditt er gjennomførbart. Sosiale relasjoner er jo ment å være en positiv ting for alle involverte. Men i blant så blir det tvert om, man psyker hverandre ned og jeg tror egentlig alle betaler prisen av det, på en eller annen måte. Det blir giftig atmosfære mellom personene, man stoler ikke helt på hverandre og det er farlig å slappe helt av. Alt handler om makt og for at balansen ikke skal forykkes, så må en være på vakt. Jeg tror at det er nødvendig å ha en hakkekylling i sånne relasjoner, for ellers faller bunnen ut av systemet. Jeg snakket med min indre sorte jente, som var den aller laveste på rangstigen, hun kunne fortelle meg at siden hun var nederst, hadde hun ingenting å miste. Det å ha ingenting å miste, kan gjøre en fryktløs.

Prøver å si noe sånt som at, vri deg ut av galskapen og leg sårene og tro på den gode familien.

Kjenner meg igjen i det du skriver, og kjenner meg også igjen i svaret som kom fra Inger Lise. Hos oss pågikk dette fra tidligere barneår fram til jeg flyttet hjemmefra som 17-åring. Du sier at du holder deg borte, og det gjorde også jeg. I over tre år, da kom de krypende og ville ha kontakt. Men bare med den forskjellen at denne gang ble det på mine premisser.

Det er virkelig sant at ingenting skjer hvis en ikke tillater det. Og jeg har nå blitt så gammel at jeg tillater ikke at noen behandler meg slik. Jeg sier klart og tydelig fra at nok er nok.

Det du vil kunne oppleve når du sier fra er at de først blir vantro, de tror ikke sine egne ører. Så vil de begynne å tenke, og faktisk forstå hva du mener. Ditt liv er ditt ansvar, og en måte å ta ansvar på er å si fra at dette tolererer du faktisk ikke. Hvis de vil ha kontakt med deg, så får de behandle deg med respekt. Men det krever også at du behandler dem med den samme respekten tilbake.

Og du, ta gjerne den trommereisa og kvitt deg med den offerrollen, for den kler deg virkelig ikke 

Bare et velmenende råd fra ei som har kvittet seg med offerrollen, men som til stadighet jobber med seg selv. 

Klem fra Viljesterk 

Du kan bare forandre andre gjennom å forandre deg selv, så ikke ta opp krigen.
Som familiemedlem speiler man familiens sår, noen bærer dem mer utenpå enn andre og kan dermed bli som vandrende påminnelser.

Om du finner ut hvordan og hvorfor det som blir sagt gjør vondt (hos både deg og familien) kan du gjøre noe med dine sår, da forsvinner speilet.
Kan hende at kamelene står i kø da, men husk at de største, styggeste, de med stinkende kamelene, de er også de største bitene av speilet.

Om du gjør dette vil det ha store positive ringvirkninger.
Familien tilsvarer et samfunn i miniatyr, det er en lekestue for å lære spillereglene i samspillet utenfor, du vil helt sikkert merke at folk vil forandre sin oppfatning av deg der også -kanskje aller mest og raskest der fordi familiemønster kan være seige og krever tid og tålmodighet.
Husk at selv den lengste reise begynner med det første skrittet, da er man underveis.

Ingen (som har erfart noe vondt) kan si noe vondt til andre uten å ha vondt selv.
Ingen kan såre deg, ikke med NOE, hvis du ser dette og leger dine gamle sår.

Takker for sjansen til å reflektere over egne "greier" så jeg kunne forstå mer.

Lykke til!