<t>her en kveld, erkjente jeg at det kjennes lettere å gå i døden enn å hengi seg,
NOEN KVELDER SENERE KOMMER DETTE.
Øynene faller nermest igjen av seg selv.
Jeg faller inn i et stor svartblått tomrom
dras gjennom det i en hastighet raskere enn tanken
tanker tåler ikke slikt, de knuses
sprenger seg vei ut av hodet.
Jeg roper ut til ildgudinnen, Sarakka.
En bønn om hjelp
Jeg får Et lys å navigere etter i intet
farten sakkes
og hodet blir igjen et værende sted
JEG ER VED ET BÅL.
DET ER HELT STILLE OG JEG STÅR NAKEN MIDT I EN SIRKEL.
OMRINGET.
GROTESKE OG FORVRIDDE KVINNESKIKKELSER KLEDT I SAMMENFLOKET HÅRPRYD
SKULER MOT MEG MED STORE VIDÅPNE VILLDYRØYNE,
MENS DE SNAKKER SEG IMELLOM.
DE BEVEGER SEG LANGS BAKKEN, NOEN ÅLENDE, ANDRE KRYPENDE,
SIRKELEN BLIR MINDRE OG MINDRE.
SOM EN LEVENDE LIVSTRUENDE VEGG TREKKER DE SEG NERMERE.
OG NERMERE.
MED ETT ER DET EN SOM RASER MOT MEG. HOGGER TAK I HØYREFOTEN MIN .
DET ER SOM Å FÅ KJEVEN TIL EN HUND OM BEINET.
Jeg klynker og trekker benet tettere inntil meg, der jeg sitter hjemme ved peisen. Det gjør fysisk vondt. Også
SÅ KOMMER NESTE, SÅ EN TIL,
SÅ GYVER DE LØS PÅ MEG, HELE FLOKKEN.
BITER SEG INN I KJØTTET OG RIVER LØS BITER AV MEG.
JEG FALLER OM PÅ BAKKEN, MED HODET NED.
NOEN SETTER EN TRAKT NED NAKKEN,
Jeg er sammenkrøket som en ball nå, foran peisen, mens det som kjennes som en spiker hamres inn i nakken
DE DRIKKER BLODET SOM RENNER,
NOE RENNER NED PÅ BAKKEN OG JEG BADES I DET
KLoliknende HENDER TAR TAK I HUDEN MIN OG RIVER DEN SAKTE AV.
DET GJØR SÅ INN I HELVETES VOND AT DET BEGYNNER Å NERME SEG UUTHOLDELIG.
Hudløs nå, i enhver betydning av ordet.
BLODfattig OG HUDLØS STÅR JEG I SIRKELEN.
EN KLUMP MED KJØTT, som en zombie fra en skrekkfilm
DE SER truende PÅ MEG
OG LER.
JEG VAKLER RUNDT DØendE OG latterLIGGJORT.
YDmykET OG KRENKET
Så skjønner jeg, de er ikke mine motstandere, den finnes i meg..
Noe i meg slutter å kjempe overlevelseskampen. JEG FALLER SAMMEN, MED ANSIKTET NED.
overgitt
DET HOGGER TAK I HØYREFOTEN IGJEN. MUSKLER OG SENER RIVES AV OG SKJELETTET BLOTTES.
HVOR LANGT? Messer et samstemt hylekor
HVOR LANGT SKAL DET GÅ FØR DU FÅR MEDFØLELSE MED DEG SELV?
Medfølelse vet jeg ikke lengre hva er og jeg klarer ikke mer.
Vil flykte ut av kroppen.
Dette er tortur.
DU KAN IKKE FLYKTE UT AV KROPPEN, DU ER UTE AV KROPPEN. Inn i den da, tenker jeg, samme hvor, bare bort
Så er jeg i stua. Høyrefoten har fått en underlig følelse i seg
en gyllen letthet og tilstedeværelse. Det er merkbart, meget merkbart.
Helvete heller, tenker jeg,
lukker øynene og faller inn i Offernatten, igjen.
Ikke i overgivelse lengre
I hengivelse denne gang
JEG RIVES I FILLEBITER OG FORTÆRES levende
Det kjennes, men mest av alt som en lettelse
HJERTET mitt, mine TO ØYNE OG min TÅRE ligger igjen på bakken midt i sirkelen.
ET LYN slår NED I HJERTET og holder seg der, INTENST OG BRENNEDE lenge,
DET ER SOM EN BLANDING AV ELEKTRISK STØT
OG DET Å Å BLI FRATATT ENHVER selvbestemmelsesrett OVER EGET LIV.
Umyndiggjort. Totalt.
Den mentale smerten nærmer seg tålegrensen, igjen.
SÅ BLIR DET STILLE,
ØYNENE MINE BLENDES AV ET INTENST LYS SOM KOMMER NEDENFRA.
JEG KJENNER DET KOMMEr FRA MITT EGET HJERTE.
Det kunne vært storslagent og vakkert, men jeg er livredd sammenkrøket.
ÅRVÅKEN SOM ET SKREMT DYR lar jeg blikket gli over de kjente tingene hjemme. Jeg er i et surrealistisk mareritt og forventer nærmest at ting skal få eget liv og forandre seg foran øynene på meg.
Det er og blir stille.
Men i det usynlige beveges det.
Det GufseR i lufta rundt meg, KJØLIGE hender klapper på kroppen min.
Der hvor hendene stryker, er det som jeg misTer føLelsen og Kontakten, sOm om kroppsdelen blir borte, mEN det er ikke slik, det er følelsen av tyngde som forsvinner
Tunghet kLAppes og stryKes ut av meg.
Det rykker i øynelokkene, de åpnes og lukkes helt av seg selv.
Inntil jeg sitter med vidåpne øyne foran peisen
.
- jeg er rystet i mange timer etterpå.
I sjokk, skjønner jeg når jeg begynner å falle inn i meg selv igjen.
Kroppen er mørbanket og stiv.
Dette er i overkant.
I OVERKANT? høReS sÅ,
DU HAR AKKURAT VÆRT ET FESTMÅLTID FOR GUDER.
BE HONOURED.
Dette skjedde for fire dager siden.
Mye har forandret seg i meg, veldig mye.
En stor og god tillit vokser seg frem, tiliten til selve livet i all sin foranderlighet.
Det er som om en visdom begynner å skinne gjennom alt som er.
Alt har en dypere historie å fortelle, selv det å betale regninger.
Noe, ikke så ulikt en freudiansk glipp, vil ha det til å hete ”betale regnbuer”...
Med det takker jeg for meg,
- uten at jeg forsvinner av den grunn.</t>