Man må le litt. Dette hadde jeg aldri trodd.
Man skal aldri ta for gitt hjelpernes måte å hjelpe på.
Dette er resultatet av en gåtur jeg hadde i går, etter at jeg selv hadde gitt meg en hodepine, etter å ha fordypet meg for mye i et mobilspill.
Jeg skjønner at før, da jeg spurte hjelperne: vær så snill og gi meg et tegn!
Jeg skjønner nå at da, de gangene, da jeg tvilte, da var tegnene små. Dette fordi min egen energi bare tillot meg å oppleve dem små.
Nå, når jeg selv tror og er så åpen jeg prøver å kunne være, da blir tegnene sterkere.
Slik ente det med at for første gang i mitt liv, satte en katt seg på skulderene mine.
Hva annet kan en gjøre enn å smile? De visste min svakhet for katt, de sleipe hjelperne. De brukte de rette teknikkene. hehe
Selv om jeg vet, at det var min egen energi som tiltrakk det møtet.
Jeg må inrømme at da jeg satte i gang gåturen i går, så selv om jeg fulgte den veien jeg følte min energi ville at jeg skulle gå, så tviholdt jeg ennå litt på tvilen. Skeptisismen av hvor langt min egen styrke egentlig gikk. Jeg er vel ikke sterk jeg. Phø...
Men når det indre virkelig er blitt overbevisst, og tvilen kun ligger i det ytre, jo da skal jeg si dere, da føles det godt.
Så videre, fordi jeg sto der jeg sto, med en kjælen katt på skuldrene, kom jeg i snakk med en mann med en barnevogn. Og slik kom jeg til å bli kjent med barnets mor, og slik kom jeg til å få det jeg føler vil bli en ny venn.
Hva kan en egentlig si, jeg føler mine hjelpere er så stole og så kry nå, så utrolig glade. Nå har de endelig satt meg i sving, og jeg kan ikke lenger la tvilen komme fram og fornekte dem.
Fordi i går skrek de så veldig høyt til meg at det kunne merkes, mellom de dimensjonene som skiller oss. Og jeg var endelig innstilt på den rette frekvensen.
http://api.ning.com/files/cBHTkVa5Fn-lmVAUeU5odwve0OFSkqe5RDKY-Asi4xzILnO9wG5bxkaLLWqBfySZ4koJrB7Vqq4yKTAJPwIHbqFwInsMlRH8/bildepus.jpg
Det kan ikke lenger benektes for meg, hvor sterke vi egentlig kan bli, bare vi lytter lenge nok. :biggrin:
