Det dukket opp tre personer bak mine øyne. Jeg har aldri før sett de.
Den første som kommer er så klar at jeg har ikke muligheten til å overse ham.
En mann med et mongolsk utseende, Med en pelskappe over sine skuldre.
Han nikker til meg med et blikk som forteller meg at her vil jeg ikke gå inn i en
diskusjon med ham. Han står der taus, Nekter å flytte på seg.
At jeg har tenkt å sove er visst ikke noe han bryr seg om.
Han er ganske høy til å være en med mongolsk utseende.
Så er han utrolig vakker med sine skjeve øyne og høye kinnben.
Dette er en mann som er vant til å vandre.
Den andre som dukker opp er en strålende vakker mørkhåret kvinne. Hun bærer en florlett flagrende kjole med en nydelig blåfarge. På hodet bærer hun et sjal av samme stoff som kjolen.
Hun er der med sin kjærlighet.
Den tredje personen er en gråhåret eldre dame, med stive permanentkrøller i sitt hår.
Hun gir meg følelsen av å være en skolefrøken av den gamle sorten.
Hun begynner å gå inn i en lang korridor. Jeg følger etter. Hun stopper tilslutt ved en dør og åpner den. ” Gå inn” sier hun. ”dette er livets sal”. Jeg går inn. Jeg er vist eneste elev her i dag. Jeg finner meg en skolepult.
Skolefrøkenen setter seg bak kateteret og ser i protokollen sin. Mens hun er opptatt med dette blir øynene mine trukket mot lyset som strømmer gjennom de høye vinduene. Jeg drømmer meg bort. Da oppdager jeg at mannen har plassert seg ved det ene vinduet. Han ser morsk på meg. Med et myndig blikk gir han signal om at jeg skal se på skolefrøkenen. Man gjør som herren befaler. Her finner man ikke på tull og tøys. Jeg kan jo tenke mitt.
Skolefrøkenen står med ett fremfor skolepulten min. Hun peker på meg med en pekestav. Kom hit bort til kateteret sier hun. Jeg gjør så. ”Se” sier hun og peker mot skolepulten min. Jeg ser. Nei men har du sett. Det er meg som sitter der. Men at det skulle være et slikt vakkert mykt lys rundt meg, hadde jeg ingen anelse om. Ansiktet mitt stråler i dette lyset. Hadde jeg nå bare møtt det samme speilbildet tidlig en morgen, i stedet for det ansiktet som trenger til en ekstrem forvandling.
Det dårlige selvbildet blir vennligst bedt om å forlate klasserommet.
Jeg fortsetter å stirre på ansiktet mitt fylt av dette lyset. ”Ja, ok da, det er vel ikke så gale” sier jeg.
Skolefrøkenen virker fornøyd over svaret mitt. Så da bestod jeg tydeligvis prøven.
Mye må gjøres med lyset rundt meg. Det er mange huller i det som må repareres og pleies.
Det blir en helsikes jobb.
Vi er ferdig med timen.
Skolefrøkenen tar meg videre i korridoren til en annen dør.
Hun åpner den og sier ”Her finner du roen, her finner du også visdommen.”
Jeg kommer inn i et bibliotek. Veggene er dekket av hyller fullstappet av bøker. Hvilken fryd. Å, den som kunne ha et eget rom. Et eget bibliotek fylt med bøker.
Skolefrøkenen svinser forbi meg og går rett bort til en dør som jeg ikke har oppdaget.
Hun åpner døren. Døren fører ut til naturen. Det er et nydelig landskap der ute.
”Her finner du det” sier hun.
Jeg merker mannen har stilt seg bak meg.
Denne ga meg litt å tenke på, akkurat idag. Mitt eget lys.
Nydelig fortalt Fønix. Helt suverent.
