Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg kommer inn i en grå verden med nølende skritt.
Jeg finner plass ved en liten foss.
Oppdager så mannen med ulvekappen. Han sitter på andre siden av elven.
Han holder på med noe. Vet ikke hva.
Det er uten betydning. Jeg vil ikke være her.

Jeg sitter fint der ved den lille fossen. Han får bare holde på med sitt.
Lyden som av hammerslag når bort til meg. Hva holder han på med?
Sitter en stund ved fossen i mine egne tanker.
Er litt irritert. Skjønner ikke hvorfor.

Lyden blir høyere. Hva holder han på med?
Det ser ut som han har en hammer, eller noe lignende, som han slår mot en stein.
Han lager visst til noe. Han styrer veldig med dette.

En fin sti av store steiner ligger lagelig til der i elven.
Det går fint an å gå over. Hvis jeg vil.
Jeg går over til den andre siden.
Men jeg er ikke så nysgjerrig. Går i en vid bue rundt mannen.
Han ser ut til å være ferdig med hamringen. Han holder noe opp i været.
Han ser fornøyd ut. Jeg går litt nærmere.
Jeg klarer ikke å se hva det er. Verden er for grå.
Det er vanskelig å se klart her.

Han setter seg ned. Jeg setter meg ned lenger bort.
Vi stirrer mot elven begge to.
Hva han tenker på, vet jeg ikke. Jeg tenker på ingenting.
En leken ulv kommer dansende bort til meg. Den setter seg fremfor meg.
Tungen henger lykkelig ut av gapet. Pelsen er tykk og god.
Ulven løper bort til mannen og tar til å løpe rundt mannen.
Rundt og rundt.
Tilslutt hopper ulven glad og fornøyd opp på skuldrene til mannen.
Mannen klapper den godmodig.

Jeg er ikke godmodig i dag.
Jeg er irritert.

Mannen reiser seg. Nå skal vi gå en liten tur.
Men først får jeg beskjed om å plukke med meg en
bukett smørblomster som lyser med sin varme, i alt dette gråe.
Vi går til vi kommer til et lite vann.
Vannet er grått. Det er helt ubevegelig.
Det er et stille vann, sier mannen. Det er et altfor stille vann.
Det vannet er deg.

Jeg grubler litt på det han sier. Det stille vannet er meg.
Det vannet ser veldig stille ut. Det vannet ser ikke ut til å ha liv.
Vann symboliserer jeg med følelser.
Mannen gir signaler om at jeg tenker riktig.
Han sier videre, Du har holdt igjen følelser. Glede, kjærlighet, sorg og sinne.
Da blir vannet slik.

Så blir vi stående der. Mannen sier ikke noe mer.
Så hva skal jeg gjøre da med dette vannet?
Jeg går irritert rundt vannet, mens jeg lurer på hvordan jeg skal få liv i vannet.
Jeg stopper og ser ulven sitte rett overfor meg på andre siden av vannet.
Den ser på meg.
For hver gang jeg stopper, sitter ulven alltid der rett over vannet.

Jeg kan jo gå ut i vannet. Det er kanskje det jeg skal gjøre.
Jeg har jo disse smørblomstene som lyser gult i denne gråe verdenen.
Er det nok å la de flyte rundt i vannet. Blir det mer liv da?
Mannen sier jeg må la irritasjonen få komme til uttrykk.
Jeg spiller ut min irritasjon i vannet. Sier det jeg mener.
Vannet får en svak bevegelse i seg.
Jeg er ikke lenger irritert.

Jeg går så til mitt.
Mannen går til sitt.

Vet du, Fønix, du imponerer stadig.
Dette var nydelig fortalt og for en behagelig ro
det var over denne reisen, til tross for alt det
grå og din irritasjon.
Jeg kjenner at jeg blir i godt humør av å lese dette! 

Tusen takk skal du ha!

Kjempe fint,  du  klarte å bryte stillheten i vannflaten, da er du jo på god vei til å åpne for dine følelser. Kanskje de gule smørblomstene symboliserer ditt hjertes undertrykte følelser, som ikke har fått utløp.  og at du ikke må kaste alle på en gang for da blir ditt stille vann til et opprørt inferno

Synes det var en reise med stort potensial til gradvis å åpne opp for dine innestengte følelser.

Du forteller på en måte så det er en nytelse å lese.
Har også en viss gjenkjennelse på det du beskriver, fra tidligere.

Det stille vannet, jeg knapt turde røre...
De gule smørblomstene er jo et skikkelig lyspunkt, som du har med deg inn i dette.


Sitat:
"Jeg spiller ut min irritasjon i vannet. Sier det jeg mener.
Vannet får en svak bevegelse i seg.
Jeg er ikke lenger irritert.

Jeg går så til mitt.
Mannen går til sitt."

Denne avslutningen er herlig, samtidig som den lover godt. 

Dere er så koselige med uttalelsene deres 
Takk for det.

Ja det var härligt att läsa... du beskrev det så målande!   

"Fønix":


Så hva skal jeg gjøre da med dette vannet?

kanskje: hoppe inn? svømme? dykke? snu seg?

eller: puster inn? din irritasjon? din lykke? din glede? din kjærlighet? din sorg? din sinne?

eller: bade? la vannet flyter rundt om deg? åpner porer? 

Kjempeflott Fønix, du er en mester i skrivekunst.
Kristine

Når vi var små brukte vi å holde smørblomsten under haka på hverandre og spørre "Like du smør?", og så var det gjenskinn av gulfarge i huden. Det er jo merkelig at det ble en sånn klar gul farge. Gulfargen gir gjenskinn i det gråe, speiler seg og skaper farge der det ikke er noen.

Kan det være noe med barndommens kreativitet og farger som du får tilbake?

Mvh Stridshjelp

"Stridshjelp":



Kan det være noe med barndommens kreativitet og farger som du får tilbake?

Mvh Stridshjelp

Ja det kan si meg noe. Det var som å være et barn der i den gråe verdenen. Jeg følte meg som et barn.

Når vannet fryser til blir det veldig hardt og skarpt!

Hilsen
Gåååja

Da er det vel best å sørge for at vannet ikke fryser til.

"Fønix":

Da er det vel best å sørge for at vannet ikke fryser til.

Akkurat!

Imponerende Fønix! Her ryr det ut for tiden

vakkert, vakkert,
Siv

Fabelaktig beskrivelse Fønix  Stille vann har dypest grunn 


Takk for alt du gir 

Takk cenobit 

Takk førr at du deler.