Sjaman.com – Forumarkiv

   Jeg mener alle er Guddommelige ( plantefolket, steinfolket, tobente, firbente osv...)

   Vi er alle skapt fra en kilde, som noen kaller Gud.

   Hvorfor er det så vanskelig for noen mennesker, som virkelig bryr seg om andre, og innse selv at de er
   nettopp Guddommelige...Og skapt av samme "stoff" som de de vil ta vare på og hjelpe ?

   Jeg mener at jeg er like Guddommelig som de jeg gir min tid og kjærlighet til,

   ikke at de er verdt mer enn jeg er .

   Er det egoistisk?


      ( jeg bare tenker høyt )

Ikkje forstår EG problemet ditt,men det skal visst vere eit strålande foredrag på alternativmessa om eit tema i same leia;hierarki og åndeleg innsikt ,samanlikning osb.
Kanskje kunne dette hjelpe Dem en smule?

  Takk , kjære deg for bra tips

  (    synes ikke jeg har noe problem akkurat )

Er det vanskelig å erkjenne at du er en del av det guddommelige skaperverket og derfor guddommelig?

  Jeg synes ikke det er vanskelig å erkjenne at jeg er guddommelig ( tror innlegget ble litt misforstått ...)

  MEN ser mange som føler de er egoistiske om de tenker på sitt eget velbefinnende

  Mange som jobber innen healing eller andre omsorgsyrker ( særlig kvinner ), hjelper alle andre rundt seg
  og stortrives med det. Når de blir utbrent, evner de ikke å ta vare på seg selv. De har masse sperrer rundt dette.
  De føler de er egoistiske om de hjelper seg selv ...selv om de har hjulpet andre mennesker i alle år ( at de ikke fortjener å
  ta imot , eller hva det er )

  Det går an å hjelpe seg selv også , uten å være egoistisk. Fordi vi alleer guddommelige
  og fortjener Kjærlighet og Lykke .

  Noe i den duren....

"Malaika":


  Det går an å hjelpe seg selv også , uten å være egoistisk. Fordi vi alleer guddommelige
  og fortjener Kjærlighet og Lykke .

  Noe i den duren....

En veldig fin dur kjære Malaika 

RITA

jeg med min enkel tankegang tenker slik: vi er alle gudommelige skapninger, og vi har rett til  å tenke på vår egen velbiffinende, for da blir vi i stand til å kunne tenke alle sine velbifennende , hmmm klare ikke få sagt d helt slik jeg tenker men håpe dere  skjønner..uff ikke i form idag

"Malaika":




  Det går an å hjelpe seg selv også , uten å være egoistisk. Fordi vi alleer guddommelige
  og fortjener Kjærlighet og Lykke .

  Noe i den duren....

Dette minner meg om et gammelt ordtak: Gud hjelper den som hjelper seg selv!


Mvh Stridshjelp

[quote="marihøna"]
jeg med min enkel tankegang tenker slik: vi er alle gudommelige skapninger, og vi har rett til  å tenke på vår egen velbiffinende, for da blir vi i stand til å kunne tenke alle sine velbifennende , hmmm klare ikke få sagt d helt slik jeg tenker men håpe dere  skjønner..uff ikke i form idag
Kan det være så vanskelig å skrive veblefindende?

Letteset sak i verne:Veblniffende!

ehhh..hmmm. tror  æ har vært i et velbefinnende eller noe sånt sted æ skrev det der...øhhh...ikke go idag, nei men æ har d velfinnende idag, tror æ

Hvordan kan man hjelpe andre, om man ikke kan ta vare på seg selv?
Det blir jo også et slags offer, man blir spist opp av sin identifikasjon med en rolle. Begge deler er like mye eller like lite egoisme. (Av og til kan man bli irritert!)

"bluestorm":

Hvordan kan man hjelpe andre, om man ikke kan ta vare på seg selv?

Dette er et meget godt spørsmål bluestorm 

Man må først og fremst være på plass med sin egen kjærlighet.
Det å lære å elske seg selv, være glad i seg selv.

Da først gir man av glede, og ikke fordi man føler at man må gi.

Gir man av sitt overskudd, gir man av kjærlighet.
Gir man av sitt underskudd, gir man av nødvendighet.
Og dermed tapper man seg selv..

Samin 

"Stridshjelp":



Dette minner meg om et gammelt ordtak: Gud hjelper den som hjelper seg selv!


Mvh Stridshjelp

Det ligger mye visdom i gamle ordtak, og kan man hjelpe seg selv på en måte som også er bra for våre omgivelser, så kan vi se gudommeligheten lyse

"bluestorm":

Hvordan kan man hjelpe andre, om man ikke kan ta vare på seg selv?
Det blir jo også et slags offer, man blir spist opp av sin identifikasjon med en rolle. Begge deler er like mye eller like lite egoisme. (Av og til kan man bli irritert!)

Ja, det er jo desverre slik ( at man blir irritert noen ganger... , hehe )

Vi er jo eksperter i å leve ut roller... Dette med egoisme og janteloven, sitter dypt i forskjellige plasser.
Hvorfor er dette veldig "vanlig" hos de som vil ta vare på alle andre? Som f.eks i omsorgsyrker/ healere ?

Vi burde jo visst bedre , liksom. Og mange sier at de tror på at alle er guddommelige,
men vil ikke gi seg selv en sjanse i havet når det virkelig gjelder.

Hva skyldes dette?   Lukker man øynene for egne "problemer", og tar tak i alle andres?

Jeg tror det er en flukt. Vi "skylder" på egoisme, så vi slipper å se inn i vårt eget indre landskap.

Mye visdom her.

Legger til at å hjelpe seg selv til å ha det godt,hjelper andre på mystisk vis.
Det å hjelpe seg selv,øker ens selvtillit,og denne smitter glatt over på andre.
Lav selvtillit kommer av et ego som nekter oss de godene som kan hjelpe oss å hjelpe oss selv.
Som f.eks en lang tur aleine i skog å mark. Dette er ikke egoisme,det er healing på høgt plan.
Vi har bare så lett for å bare si ja ja ja til alt som blir forlangt av oss.
Det å ha tid til seg selv,er liksom en synd i dag.
Men det er det ikke.vi er ikke syndige.
vi er uskyldige barn som trenger å leke sisten.

Jeg tror mange svært egoistiske mennesker søker ubevisst til åndelige retninger
og oppdager kanskje med gru hva de bærer på av gammelt spindelvev i form av jantelov å synd og skam følelser.
Dette kan være et tøfft slag i stoltheten,men det er også et gjennombrudd,en transformasjon er i gang.
Det skal en tøfifing til å tåle sannheten om en selv,når den kommer,kanskje snikende oppetter stueveggen.
Jeg tenker det er fint at underbevisstheten driver på slik å fører oss i transe mot en høyere bevissthet
et bedre liv med oss selv,det gir meg et godt hint  av at det  gudommelige er i oss
og at vi kan nærme oss det,når vi legger vår egen selvhøytidelighet på hylla,og våger å være barn.
plukke sopp å ikke følge "de voksnes" triste fløyte.

You can never overdo your praising your own soul.
You can never overpamper your heart.
You are both: the father and the son, the sugar and the sugarcane.
Who else but you….tell me who else can ever take your place?

    What is the worth of a diamond, if it doensn’t shine?
          sier RUMI

Hør denne perlen her:
http://www.youtube.com/watch?v=6SZSWqDL7RA

Den der var vakker Liljee 

Det er kanskje ikke "teknisk" mulig å gjøre andre så godt, hvis en selv ikke har smakt frukten. Hva kan vi egentlig fortelle, vise, gi andre av noe som vi selv ikke vet noe om? Jeg tror det er lett å springe rundt å "hjelpe" andre når det egentlig er seg selv en ønsker "hjem".....som om en tror en må gjøre seg fortjent til det. Vel, det er nå hvertfall min erfaring. Etterhvert har jeg lært meg at jeg fortjener det uansett.....ubetinget.

Det hele handler om å gi og ta. Det jeg ikke kan ta i mot kan jeg heller ikke gi......

  Jeg leste noen kloke ord engang , som jeg mener fra dypet av mitt hjerte burde oppleves av alle ;

            Kjærlighet bare ER. Vi trenger ikke gi eller ta i mot den.