Han kommer travende over vidda, den lille same hjelperen som har vært ved min side i noen år. Jeg står forventningsfull og venter, med et stort spørsmål klar på tungen.
Den lille samen tar seg god tid. Uendelig god tid. Det haster ikke for hans del, å skynde seg med svar til meg. Han nyter øyeblikket i å vandre i naturen og stopper opp til flere ganger for riktig å suge til seg atmosfæren i naturen.
Min utålmodighet og søken etter svar, havner nederst på lista, der han akkurat nå fryder seg over gråspurven som flyr lavt foran ham, med sin kvitrende sang.
Så kommer han omsider bort til meg, og jeg begynner å fyre løs. Jeg vil vite. Vil ha svar. Nå.
Jeg får svevende svar, som jeg ikke blir stort klokere av. Tilslutt skjønner jeg at han unnviker temaet. Han vil ikke svare på spørsmålet mitt.
Det er greit. Det er som det skal være, tenker jeg. Men av og til skulle jeg virkelig ønsket å kunne hatt et leksikon inne i meg, som jeg kunne slått opp i, når det var noe jeg lurte på. I sær nå, som de indre lærerne har hatt en tendens til å nekte å svare i det siste.
Det jeg som oftest får til svar nå, er taushet. Det er visst en mening med det også.
Samen gjør seg klar til å forlate meg. Før han går, sier han ”Det er en ting jeg vil si. Moder Jord er svanger. Hun har begynt å forberede seg til fødselen. Plei henne godt i denne tiden”.
Så traver han tilbake samme veien han kom.