Rosenterapi behandlingen var utrolig forløsende.
Jeg kom tilbake til toårsalderen, jeg ser episoder
som gjør at kroppen min stivner,
jeg holder pusten,
Jeg kommer ikke lengre vekk.
Jeg kjenner skjoldet rundt meg,
Ingenting som kan såre meg skal komme inn.
Jeg er bestemt på det, helt bestemt.
Muren jeg lager er tykk,
gjennomsiktig som en boble, det er bare litt av håret mitt som er "fritt".
Jeg kjenner sinne for denne opplevelsen jeg observerer,
Øynene mine gnistrer,
og tanken min er at jeg er for liten til å bli hørt.
Jeg er for liten til å bli forstått.
Urettferdig er ordene som surrer rundt.
Plutselig kommer det en kald vind,
den er isende kald, hele rommet
blir sakte kjølt ned, det er ikke bare jeg som kjenner det..
Så åpner slusene seg, gamle isflak revner fra sin
plass i min indre elv,
de sklir ut av meg, ut av hendene på meg.
Nesen min er rød, kulden er sterk...
Sakte begynner min indre elv å renne,
den tar med seg flakene som har satt seg fast i elvekanten.
Det går en liten stund, så kommer latteren,
befriende, med glede med styrke.
Langt i fra dypet av meg selv kommer denne latteren,
den har vært innestengt, sjult og gjemt...
Mens jeg sitter her å skriver,
så bobler denne latteren,
livsgnisten, kjærligheten
og en uendelig takknemlighet.
Jeg er på vei til en annen frihet enn før..
Smertefult var det i hvertfall..
Hadde behandling i går, og hele ryggen min var isende kald,
jeg tolket det slik at det er fortiden er i ferd med å slippe taket,
men jeg er ikke kommet lengre enn til toårs alderen..
Så får vi se
