Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Min far er healer.

Vi snakker ikke så mye om det, egentlig.

Det er nok mest jeg som holder igjen. Min vei har vært min alene og vanskelig å dele med noen.

Men, nå har jeg begynt. Forsiktig, med små steg..



Og så til det jeg egentlig skulle skrive om:

Når min far healer (eller "leser") blir han syk.

Han kaster opp og er veldig slapp lenge etterpå.



Er det noen som vet hvordan han kan unngå dette? eller må det bare være sånn?

Han blir sliten og noen ganger nesten deprimert.



Det føles som om jeg bør bli mer "aktiv" for å lette byrden, men denne følelsen er kanskje et resultat av min "være en god datter-oppdragelse".





Fint hvis noen har gode råd.

Náste.</t>

<t>Å kaste opp er ikke godt men det gjør godt.

Kroppen kvitter seg med energier den ikke vil ha i seg.

Men eg vil tru at denne slappheten etterpå kan avhjelpas med urte behandling og nødvendig kvile.

Gode urtepreparat mot lett nedstemtet er Johannes urt og noni juice.(som eitpar eksempel)

Ellers er B-vitamin tingen,varm melk med malt,eller ølgjær,kan virke mirakler.

Visst du ikkje har ei god kjøtgryte klar då,etter healingen.</t>

Takk for tips Teleterkji ...jeg trenger dem også.



Håper faren din lærer seg å slippe energiene lettere Naste. Og å være skikkelig snill med seg selv :wub:

<t>Jeg har hørt/lest om dette før

Det er blitt nevnt flere steder at man kan forvente å bli utmattet

etter å ha "lest"

Jeg kjenner også en her som brukte en eldre samisk helbreder

og han fortalte at denne ble helt gåen etter behandlingen var over

I Jörgen I. Erikssons "Vandrere mellom to verdner - samisk shamanism 2"

forteller også Erik Myrhaug om dette. Hans far ba han være forberedt på

å bli dårlig etter å ha brukt leseformlene. Det kommer imidlertid frem at

Myrhaug tvert i mot føler seg vel etter å ha gjort healing.

Slik har jeg det igrunn selv også.



Så kan man jo gruble på "kvifor"...men først burde det kanskje samles enda mer stoff om dette</t>

<t>Healing kan formiddles på flere måter.

Når en blir syk etterpå så er det én av de tradisjonelle måtene.

Å ikke bli syk eller til med føle seg bra etter healing er en annen.

Begge har fordeler som jeg ser det.

Når du blir syk så viser du deg selv og pasienten/klienten at noe er skjedd.

Det styrker din og pasientens tro og det er veldig bra for å friskne til.

Hvis du er en del av den tradisjonen så tror jeg det ville være svårt å tro at noe er skjedd hvis du ikke blir syk selv.

En positiv ting ved å kaste opp er at det kan være en måte å kvitte seg med ting en kan ha trukket til seg fra pasienten/klienten.



Jeg er en del av en annen tradisjon. Jeg blir ikke syk etter healing av andre. Det er godt, men jeg må ha stor tillit siden jeg ikke altid ser resultater. Og det er en utfordring.

En klarsynt mann sa ved et tilfelle til meg:

"Du er som meg, du kjenner menneskers sykdommer og annet fra dem, men du er heldig, du kjenner det ikke så sterkt at det påvirker deg fysisk."

(Denne mann kjennte voldsomme smerter sammen med enkelte personer)

Dette er godt for meg (godt å slippe plager), men med dette følger også en ting som gjør det vanskeligere, det kan være svårt å vite når jeg kjenner noe om det dreier seg om meg eller om noen annen.



Jeg tror at forskjellige måter å arbeide med å heale/lege andre gir den samme resultaten.

Det som er viktig i sammenhengen og som lager forskjellen er som jeg ser det den tradisjonelle/kulturelle forventningen på healingen.



gunilla</t>

<t>Takk for svar alle sammen!



Ja, det er vel den gamle samiske tradisjonen, dette. Bare "kristnet" for å passe inn. De var lestadianere de gamle, før min far.



Vi snakket om det å se også. Det at man får beskjed i drømme, og å lære seg å tolke drømmene.

"Du må spørre for å få svar"

"Du får klarere drømmer etter hvert, men det er ingen god ting å vite når man ikke kan gjøre noe"



Klem.



litt godt å være tilbake igjen...</t>

<t>Mange healere går til andre healere selv med jevne mellomrom, for å rense seg selv.</t>

Jeg tror at hvis man skal jobbe med mennesker som har store utfordringer, bør man ta noen foroldsregler og gjerne være flere sjamaner for å "løfte i flokk".



Når jeg begynner å skrive om dette, kjenner jeg at det er flere aspekter i dette.



Kanskje er det at sjamanen trekker til seg klienter som har samme energi som det han bærer på selv, og at det er en renselse eller oppvåkningsprosess i dette.

Det kan være at sjamanen selv skal gå en tøff vei og utvikle seg i forhold til kraftige energier.

Det kan også være at sjamanen aktiverer egne krefter som skal ut og at det er "pasienten" som kommer for å hjelpe han til å rense seg.



Jeg har lagt merke til at det kommer klienter i "bølger" med lignende type utfordringer.

Jeg har hatt mange klienter med spesielle psykiske utfordringer. Kan jo i ettertid lure på om hvorvidt jeg ble påvirket av det....

Synes du skriver mye bra Rani. Jeg har merket at de energier som jobber tungt i meg vil jeg/kan jeg faktisk ikke bare slippe uten videre. Jeg vil lære noe av dem. Hadde for noen uker siden en intens periode med smerter som varte en del dager. Det endte med en skikkelig runde hvor jeg kastet opp og tømte meg helt i løpet av en natt. Og etter det har jeg vært som ny igjen. I kjølevannet av det har jeg funnet en dypere ro, nye gode innsikter og kan favne mer av andre igjen. Det skjedde også etter at noe fant sine nye veier gjennom et par reiser, samt veldig fin inspirasjon fra en annen sjamanpraktiserende som er dyktig og på bølgelengde med. Jeg vet at jeg på mitt vis har sagt ja til å finne ut av enkelte ting som jeg også selv trenger å lære å knekke koden av. Har også opplevd at når jeg kommer igjennom noe så kommer også folk som trenger noe av min inspirasjon vedr noe av det samme.



Og heldigvis så er det ikke slik hele tiden, mange ting har jeg jo allerede lært og slipper å gå å gnage på. Enkelte ting er lett som blåbær og dem merker jeg at det er fort å glemme å verdsette nok egentlig. Jeg har nok en hang mot større utfordinger Vurderer og slutte med det.



Og så...... åndehjelperne :wub: må ikke glemme dem. De viser vei og gjør det lettere.



Og jeg har også stor tro på å jobbe flere sammen vedr større oppgaver, slik du nevner. Jeg jobber noen ganger i løpet av året i en større sirkel og kan ikke få fullrost nok hvor sterkt det er.

<t>Jeg tror det er ytterst viktig å heale seg selv FØR man healer andre. Er man ikke i "orden" selv, så tror jeg man tapper seg selv for energi, og derfor vil man kanskje selv trenge healing etterhvert.



Healing, slik jeg har erfart det nå den senere tiden, GIR meg enda mer energi enn det jeg hadde på forhånd, og jeg føler meg veldig fin etter en healing-økt. MEN, når det er sagt, så healer jeg heller ikke med min egen energi, men formidler bare energien fra mine forfedre i åndeverden. De er mange og energiene er til tider veldig sterke.



Men som sagt, er man ikke "hel" selv, hvordan kan man forvente å helbrede andre?</t>

<t>Kanskje det er slik og være et redskap for andre.</t>

<t>Jeg har læert forskjellige holdning til healing.



Da jeg studerte med Michael Harner så gjorde vi en gang diagnosearbeid på denne måten. Vi som var i den gruppen byttelånte klesplagg med hverandre, skulle ha det på 15 minutrters tid. Jeg fikk et belte fra en mann som het Don Fox. Jeg fikk ganske fort vondt i magen. Jeg var uerfaren da, tok ikke beltet av selv om jeg fikk det vondere og vondere.



Vel, det viste seg at Don hadde hatt forstoppelse hele tiden vi hadde vært sammen, i fire-fem dager eller så.



Dette hørte med en en healing der sjamanen tok inn klientens sykdom, transformerte den i seg selv og helbredet klienten på den måten. Da kunne man godt være syk for en periode.



Dette kom fra en indiansk tradisjon fra Nord-Amerika. Der pleide sjaman-klient å bytte klær.Det hørte med i bildet at folk i den tiden mente at selv sjamanens klær hadde helbredende kraft i seg.



Å låne et kledsplagg, eller å holde på en ting klienten eier eller har hatt på /med seg, kan være effektivt i diagnosesammenheng. Men jeg har aldri byttet klær med en syk klient, tror heller ikke jeg ønsker å gjøre det.



Noe jeg har erfart som stressende, er om jeg har ambinsjoner på egne vegne. At jeg ønsker å få resultater, at jeg vil og vil at vedkommnende skal helbredes. Det suger meg energi.



Nå arbeider jeg mer slik at jeg setter den sjamanistiske helingmaskinen i gang. Der slutter mitt bidrag. Den må gå som den kan, styrt av himmel-og jordkrefter, og det mens jeg ser på. Jeg er en betrakter. Jeg det Den Andre, den som holder sinnet vendt mot lyset mens healingmaskinen gjør sitt arbeid i kaosskyggene.



Jo mindre jeg er involvert med egen æregjerrighet og ambinsjoner i healingprosessen, jo bedre mener jeg det går. Dessuten er detg både givende og avspennenbde å være en betrakter til det som utspiller seg.



mvh ailo</t>

<t>Ser at det er forskjellige erfaringer innen healing med tanke på det å bli syk eller ikke, for meg så kjenner jeg bare en glede ved å kunne bidra med å hente kraft i fra vår far i himmelen eller de han mener er mest til hjelp i akkurat det healing arbeidet som skjer der og da.

Med andre ord så er det ikke JEG som healer men noe som er større en meg.

På denne måten så føler jeg at min egen energi ikke blir tappet, så mitt råd vil være å se ut over seg selv og takke for de erfaringer som blir deg til del og ikke tenke så mye på sitt eget ego da jeg tror det bare vil komme i veien. Dette er min sannhet og erfaring.</t>