Etterhvert har de også fått øynene opp for mine alternative sysler og spør og graver stadig vekk. Og jeg forklarer så godt jeg kan, uten at det blir for vanskelig for dem og slik at de ikke tror dette er unaturlige ting.
Da jeg kjøpte meg en drømmefanger i fjor sommer og hengte opp over senga, lurte de fælt på hva dette var for noe. Da de fikk det forklart, kunne de fortelle at de BESTANDIG hadde slike fæle drømmer. Vel, sånn kunne de jo ikke ha det, så det ble jo selvfølgelig drømmefangere til dem også. Og nå sover de så godt, uten fæle drømmer...
De er veldig intressert i steiner og krystaller. Jeg har ved enkelte anledninger gitt dem healing og dette er noe de er serdeles opptatt av. Han nest yngste bruker å spørre om jeg kan gi ham litt healing for han føler seg ikke helt bra. Har forklart ham at han kan få healing selv om han ikke er syk. Og han storkoser seg når han ligger der. Han her har adhd og
har ellers vanskelig for å roe seg når han ikke bruker medisin. Så om kveldene ,når medisinen har sluttet å virke, synes han det er godt å få healing og han er helt rolig.
Men så, en dag jeg var irritabel og passelig nedstemt (pms), rett før jeg holdt på å eksplodere for et eller annet, kom den lille karen og la handa si bak på ryggen min, strøk forsiktig og fikk et litt fjernt utrykk i øynene. Og irritasjonen og nedstemtheten forsvant som dugg for sola. Dette har han fortsatt med og han har slike gode hender som utstråler noe som gir meg en slik utrolig god følelse.
For et par dager siden, etter en ganske så stressende periode, satt jeg ute i sola og slappet av. Jeg er litt plaget med stress-smerter...muskulaturen rundt hjertet strammer seg og det kjennes som kramper...er ganske vondt når det står på.
Min lille gutt la merke til at jeg plagdes med noe og spurte hva det var...jeg forklarte og han satte sykkelen fra seg og kom straks bort og la den lille handa si på brystet mitt.
Det gikk karnsje 3 - 4 minutter, så forsvant krampen og smerten. Jeg må innrømme at jeg ble ganske så forundret. Tenåringsgutten i huset, som hadde bivånet dette, flirte og mente dette var noe tull. Så ba jeg den lille om å legge handa si på ham og etter en stund ble han rar i ansiktet og passelig forfjamset...ja, har du kjent, utbrøt han, det var jo kjempedeilig.
Vi vet jo at barn er ekstra sensitive og åpne, men dette synes jeg er helt fantastisk.
Nå skal selvfølgelig ikke dette bli noe styr og ståk for ham, men jeg skal forsiktig oppmuntre han til å holde dette vedlike. Ser for meg at han kan bli en flott støttespiller innen det alternative når han blir voksen...
Det virker som du har en flott måte å formidle det du driver på med, til dine barn.
Vi er jo læremestere og støttespillere for hverandre.Jeg gjør det samme med mine barn.Men en må ta det i deres tempo.
